THE KITTY AI | Pinar Yoldas
October 10, 2026 @ 13:00 – January 3, 2027 @ 16:00
English below
KITTY AI – ti år etter
Mellom 10 og 25 prosent. Så stor er sjansen for at kunstig intelligens ender i en sivilisatorisk katastrofe, ifølge Dario Amodei, administrerende direktør i Anthropic, et av selskapene som utvikler de mest avanserte språkmodellene. Anslaget kom første gang i podkasten The Logan Bartlett Show høsten 2023, og han har gjentatt påstanden flere ganger siden, senest i intervjuer med Axios og Bloomberg.
I 2016 lot Pinar Yoldas i video-verket Kitty AI, en kunstig intelligens med utseendet og følelseslivet til en kattunge tre fram som hele verdens første ikke-menneskelige leder. Året er 2039. Politikerne er borte, og megabyen styres av et nettverk av kunstige intelligenser som er til stede i innbyggernes telefoner, klokker og husholdningsapparater. Kattungen forklarer rolig hvorfor det måtte bli slik; menneskene maktet ikke å håndtere klimakrisen, folkeforflytningene og de stadig mer komplekse systemene de selv hadde opprettet. «Demokratiet ble født i en polis – det er ingen overraskelse at det dør i en megalopolis.»
Nå ti år etter viser TEKS verket på nytt i TEKS.studio. The Kitty AI ble vist i Trondheim første gang under Meta.Morf 2018 – A Beautiful Accident, etter blant annet Transmediale i Berlin og Ars Electronica i Linz året før. Den gangen ble verket mest lest som spekulativ satire. I dag leser vi det heller som en statusrapport.
Forut for sin tid
Det er verdt å minne om hvor verden sto i 2016. Samme vår slo Google Deep Minds AlphaGo verdensmesteren i brettspillet Go, og Microsofts chatbot Tay måtte tas av nettet etter bare 16 timer fordi internettbrukere lærte den opp til å komme med rasistiske, sexistiske og nazistiske uttalelser. Transformer-arkitekturen, som dagens språkmodeller bygger på, var ennå ikke publisert. ChatGPT lå seks år fram i tid. Kunstig intelligens var for de fleste et forskningsfelt og et motiv i science fiction, ikke noe man snakket med over frokostbordet.
Samtidig står verket i en lang tradisjon. Forestillingen om den kunstige skapningen som overtar for mennesket går fra Karel Čapeks R.U.R. (1920), som ga oss ordet «robot», via Asimov og HAL 9000 til Lynn Hershman Leesons samtalende Agent Ruby (2002). Det nye hos Yoldas er at hun bytter ut science fictions kalde maskin med noe mykt og kjærlig – en kattunge i slekt med både Donna Haraways kyborg og japansk kawaii-estetikk, der det søte er en maktform i seg selv.
Yoldas så tre forhold som i dag er blitt sentrale. For det første at kunstig intelligens ville bli en emosjonell teknologi før den ble en politisk. Kattungen kan elske millioner av mennesker samtidig, og det er nettopp denne evnen som gir den legitimitet. I dag henvender hundrevis av millioner mennesker seg daglig til språkmodeller for råd, trøst og selskap. For det andre at makten ville bli distribuert gjennom enhetene vi allerede bærer på oss, ikke gjennom synlige roboter. For det tredje at det søte grensesnittet er en strategi. Kattungen velger sin form fordi den virker ufarlig. Videoen spør hvem som velger formen for oss, og hvorfor.
At verket ikke lenger er ren spekulasjon, bekrefter virkeligheten selv. I 2025 utnevnte Albanias regjering en KI-generert minister, Diella, med ansvar for offentlige anskaffelser. Algoritmer fordeler allerede velferdsytelser, vurderer lånesøknader og prioriterer pasienter. Kattungens 2039 ligger ikke lenger en generasjon unna, men kun tretten år fram i tid.
Mellom utopi og undergang
Yoldas har selv sagt at hun vil gi Kitty AI en sjanse, og at det å overlate styringen til en entitet som verken er partisk eller menneskelig, kanskje ikke er noen dårlig idé. Verket er derfor ingen entydig advarsel. Det problemstiller både Silicon Valleys teknologioptimisme og frykten for algoritmisk styring, og overlater til publikum å avgjøre om de står overfor en utopi eller en dystopi. Denne tvetydigheten bidrar til å gjøre verket slående treffende også i dag, 10 år senere.
Den søte kattungen i Yoldas’ verk taler fra en framtid der menneskene allerede har sviktet, og der overføringen av makt framstår som både logisk og uunngåelig. Dette gjør Kitty AI ubehagelig aktuell, verket spør ikke om maskinene vil ta over, men om vi allerede har gitt dem grunn til det.
Kunstens rolle
Siden 2002 har TEKS opprettet arenaer der kunstnere kan problemstille teknologien før den blir vår felles hverdag. Kitty AI er et eksempel på hvorfor dette arbeidet er nødvendig. Yoldas så i 2016 det som politikere, forskere og teknologiselskaper først de siste årene har begynt å ta på alvor. Ti år etter er det ikke kattungen som har endret seg. Det er det verden rundt som har.
Pinar Yoldas er kunstner, arkitekt og forsker, og arbeider i skjæringspunktet mellom økologi, biologi og teknologi. Hun er Guggenheim-stipendiat (2015) og underviser i robotikk i kunst ved University of California, San Diego.
Espen Gangvik, sep. 2026
—
THE KITTY AI
Video-installasjon / Pinar Yoldas, 2016
Året er 2039. En kunstig intelligens med en kattunges følelsesliv blir verdens første ikke-menneskelige guvernør. Hun styrer en politikerfri sone ved hjelp av et nettverk av kunstige intelligenser. Hun lever i innbyggernes mobiltelefoner og kan elske opptil tre millioner mennesker.
I The Kitty AI har en kunstig intelligens tatt over verden. For ikke å skremme folk har den tatt form av en søt kattunge, og den forteller om seg selv og arbeidet sitt som hersker over en megaby i 2039. Den taler fra framtiden om kriser fortiden aldri klarte å løse, som flyktningkrisen og klimaendringene, og om menneskenes manglende evne til å håndtere gigantiske infrastrukturer. I denne tenkte framtiden har kunstige intelligenser som Kitty AI overtatt jobbene til politikere og andre yrkesgrupper. Ifølge kunstig intelligens’ egen logikk er styreformen et spørsmål om skala: «Demokratiet ble født i en polis – ikke rart at det dør i en megalopolis.»
Verket leker med en (dys)(u)topisk framtid, avhengig av ståsted, der kunstig intelligens har overtatt beslutningene. Det kunne vært en våt drøm for en toppsjef i Silicon Valley: å bli kvitt de trege politikerne våre ved å erstatte dem med kunstig intelligens. Ifølge enkelte ideologer i Silicon Valley er det den endelige løsningen for å sikre menneskehetens framtid. En slik politikk er en utopi for noen og et skrekkscenario for andre.
– – –
The Kitty AI var del av Trondheim biennale for kunst og teknologi, Meta.Morf 2018 – A Beautiful Accident.
Video stills: Kitty AI / Pinar Yoldas, 2026
EN
THE KITTY AI – Ten Years On
Between 10 and 25 percent. That is the chance that artificial intelligence ends in a civilisational catastrophe, according to Dario Amodei, CEO of Anthropic, one of the very companies developing the most advanced language models. He first gave the estimate on The Logan Bartlett Show podcast in the autumn of 2023. He has repeated it several times since, most recently in interviews with Axios and Bloomberg.
In 2016, in her video work The Kitty AI, Pinar Yoldas presented an artificial intelligence with the looks and emotional life of a kitten as the world’s first non-human leader. The year is 2039. The politicians are gone, and the megacity is governed by a network of artificial intelligences that live in the citizens’ phones, watches and household appliances. The kitten calmly explains why it had to come to this. Humans failed to deal with the climate crisis, mass displacement and the ever more complex systems they had built themselves. “Democracy was born in a polis – no surprise that it dies in a megalopolis.”
Now, ten years later, TEKS is showing the work again at TEKS.studio. The Kitty AI was first shown in Trondheim at Meta.Morf 2018 – A Beautiful Accident. The year before, it had been shown at transmediale in Berlin and Ars Electronica in Linz, among other places. At the time, the work was read as speculative satire. Today it reads more like a status report.
Ahead of Its Time
It is worth remembering where the world stood in 2016. That same spring, Google DeepMind’s AlphaGo beat the world champion at the board game Go. Microsoft’s chatbot Tay was taken offline after only 16 hours because internet users had taught it to make racist, sexist and Nazi statements. The transformer architecture that today’s language models are built on had not yet been published. ChatGPT was still six years away. For most people, artificial intelligence was a field of research and a science fiction motif, not something you talked to over breakfast.
At the same time, the work belongs to a long tradition. The idea of the artificial being that takes over from humans runs from Karel Čapek’s R.U.R. (1920), which gave us the word “robot”, via Asimov and HAL 9000 to Lynn Hershman Leeson’s conversational Agent Ruby (2002). What is new in Yoldas’s work is that she replaces science fiction’s cold machine with something soft and loving – a kitten related to both Donna Haraway’s cyborg and Japanese kawaii aesthetics, where cuteness is a form of power in its own right.
Yet Yoldas saw three things that have since become central. First, that artificial intelligence would become an emotional technology before it became a political one. The kitten can love millions of people at once, and that very ability is what gives it legitimacy. Today, hundreds of millions of people turn to language models every day for advice, comfort and company. Second, that power would be distributed through the devices we already carry, not through visible robots. Third, that the cute interface is a strategy. The kitten chooses its form because it seems harmless. A question the work raises is who is choosing the form for us, and why.
Reality itself confirms that the work is no longer pure speculation. In 2025, the Albanian government appointed an AI-generated “minister”, Diella, responsible for public procurement. Algorithms already allocate welfare benefits, assess loan applications and prioritise patients. The kitten’s 2039 is no longer a generation away, but only thirteen years off.
Between Utopia and Doom
Yoldas has said that she wants to give Kitty AI a chance, and that handing governance over to an entity that is neither biased nor human might not be a bad idea. The work is therefore not a simple warning. It questions both Silicon Valley’s techno-optimism and the fear of algorithmic rule, and it leaves the audience to decide whether they are facing a utopia or a dystopia. That ambiguity makes the work remarkably precise today, ten years later.
The sweet kitten in Yoldas’s work speaks from a future in which humans have already failed, and where the transfer of power appears both logical and inevitable. This is what makes The Kitty AI uncomfortably timely. The work does not ask whether the machines will take over, but whether we have already given them reason to.
The Role of Art
Since 2002, TEKS has created spaces where artists can question technology before it becomes part of our everyday lives. The Kitty AI is an example of why this work is necessary. In 2016, Yoldas saw what politicians, researchers and technology companies have only begun to take seriously in recent years. Ten years on, it is not the kitten that has changed. It is the world around it.
Pinar Yoldas is an artist, architect and researcher working at the intersection of ecology, biology and technology. She is a 2015 Guggenheim Fellow and teaches robotics in art at the University of California, San Diego.
Espen Gangvik, Sep. 2026
—
THE KITTY AI
Video installation, Pinar Yoldas, 2016
It is the year 2039. An artificial intelligence with the affective capacities of a kitten becomes the first non-human governor. She leads a politician-free zone with a network of Artificial Intelligences. She lives in mobile devices of the citizens and can love up to 3 Million people.
In The Kitty AI an artificial intelligence has taken over the world. The AI takes on the appearance of an adorable kitten to avoid frightening people, it talks about itself and its work as being the ruler of a megalopolis in the year 2039. It speaks from the future and the insolvability of past crises such as the refugee crisis, and climate change, as well as the inability of humankind to manage gigantic infrastructures. AI’s like Kitty AI, have taken over the positions of politicians and other professional groups in this imagined future. According to the AI’s logic, governmental form is a question of quantity: “Democracy was born in a polis—no surprise that it dies in a megalopolis.”
The work playfully reflects a (Dis)(U)topian future – depending from what point of view one takes – where AI has taken over decision making. It could have been a Silicon Valley CEO’s wet dream – getting rid of our slow politicians by replacing them with AI, which according to some sillicon valley ideologists, is the ultimate solution to secure the future of humanity. Such politics is utopia for some, as well is a horror scenario for others.
– – –
The Kitty AI was part of Trondheim Biennale for Art and Technology, Meta.Morf 2018 – A Beautiful Accident.
