Meta.Morf 2010 anmeldt i Morgenbladet

Meta.Morf 2010 anmeldt i Morgenbladet av Tommy Olsson:
http://morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20101105/OKULTUR/711059888

Det er egentlig litt merkelig hvordan ting liksom skjer synkronisert, men tilsynelatende tilfeldig. En uke etter at jeg har skrevet om hvordan Museet for samtidskunst i Oslo har maktet å plassere science fiction i et for lengst passert 1900-tall (og ikke engang klart det særlig godt), befinner jeg meg i et Trondheim med mistenkelig godt vær (15 grader pluss og sol i de siste dagene i oktober! Be afraid!) og ser en mer distinkt fremtid materialisere seg under Meta.Morf 2010, et samarbeid mellom tre sentrale visningssteder i Trondheim som er tenkt som biennale for … vel, for hva, egentlig?

Det blir feil å snakke om «nye medier», og det blir helt gærent å snakke om genetikk og biologi, selv om disse tingene får plass under paraplyen. Det som virkelig knytter utstillingene på Meta.Morf sammen er at de hele tiden lanserer nye måter å forstå verden på. Det dreier seg ikke om en kunst som ikler seg forskerrollen og later som den er vitenskapelig i en utdatert ironisk gest, men om en kunst som for lengst har akseptert at den per definisjon er en vitenskap, og som i fullt alvor hevder at den ligger to skritt foran resten av verden. Å forflytte seg fra Oslo til Trondheim blir med dette (selv om det skjedde via Bergen) en bevegelse fra science fiction til science fact.

Så får det heller være at sammenligningen er urettferdig, og sikkert på ett plan usaklig – vi snakker tross alt om nyprodusert melk kontra melk fra 1930-tallet, sånn omtrent: Det koker like fullt ned til at det er her det skjer nå, spredt ut over tre sentrale visningssteder i det trondhjæmske landskapet.

Mørk tankesmie. Så, hva er det da som skjer? Noe av det første jeg gjorde, etter å ha passert den emblematiske folkevognboblen som sakte, men sikkert kjører seg mot veggen på Kunstsenteret (A Slow Collision into the White av amerikanske Jonathan Shipper) – til skrekk og gru for dem som elsker denne bilmodellen – var å legge meg til rette i Just Noticeable Difference av kanadiske Chris Salter: en slags mørk think tank for en person om gangen, med en 14 minutter lang lyd- og lysinstallasjon som etter hvert braker løs og får molekylene i kroppen til å vibrere seg en vei ut av det fysiske. Hvis jeg hadde vært en jente ville jeg benyttet anledningen til å onanere i takt med det, men jeg er en eldre mann med dårlig mage, som i tråd med sin indre logikk dessuten har vært ute for sent den første natten i Trondheim. Det er sånn det må gå når du er borte for lenge, bare for plutselig å dukke opp igjen blant kjentfolk. Ikke bra, men uunngåelig.

Etter denne opplevelsen er jeg uansett mer medgjørlig og lettmanipulert. Og kanskje det er nettopp dette som kreves, i kombinasjon med et reelt ønske om virkelig å skjønne hva det dreier seg om, for når jeg flere timer senere sitter på Babel Art Space og ser belgiske Herman Asselberghs obdusere en splitter ny MacBook Pro ned til minste partikkel i videoen Dear Steve, faller mye av det jeg har passert på veien på plass.

Kontroll over hverdagen. Hverdagslige ting som gigantiske gule puppeformasjoner laget av limpistollim, fisker som vanner planter, kunstige brystvorter implantert på uventede steder, spesialkonstruerte arkitektoniske anordninger for å mate duer, selvgående maskiner som ikke stopper før om tusen år, dioder som lyser til og blinker i stadig nye formasjoner, et syntetisk immunforsvar, en fjernstyrt riskoker, de forbausende klippe- og fjellformasjonene til tyske Michael Najjar, som er blitt programmert til å følge opp- og nedgangen på børsen, og en selvlysende kanin – alt dette har insistert på å henvende seg til min IQ i like høy grad som de øvrige sansene. Og disse tre delutstillingene er bare en brøkdel av det Meta.Morf byr på. I snart en måned har det samtidig pågått relaterte kinoprogram, seminarer og workshops i hvordan man tar fullstendig kontroll over hverdagsteknologiske duppeditter og gadgets.

En stor og fet samling artikler har man også presset inn i boken Making Reality Really Real, somdet går an å kjøpe som et tillegg til den allerede fyldige katalogen. Muligens det perfekte lesestoffet for den som har planer innenfor kunst-vitenskap-feltet, og uansett en skatt i disse mørke, kalde høstnettene der sporene etter det som en gang var gradvis viskes ut.

En posisjon bortenfor. Samtidig er dette personlig for meg. Jeg studerte ved Kunstakademiet i Trondheim i en tid – overgangen mellom 1980- og 1990-tall – da en avantgarde ikke bare var mulig, men de facto fant sted rett foran øynene på oss. Men resten av verden tok oss igjen et sted på midten av 1990-tallet og gikk forbi, selv om knitringen fra de en gang så nye mediene aldri helt forlot byen. Dette internasjonale frontalangrepet setter ettertrykkelig skapet på plass igjen. Biennalen betyr kort sagt en gjenoppreisning av Trondheims kredibilitet som det naturlige møtepunktet for elektronisk kunst. Selvfølgelig.

Men som alle nylanserte biennaler vil den ikke helt være et begrep før den har manifestert seg i hvert fall en to-tre ganger. Hvor viktig er det at dette prosjektet lykkes? Svært viktig, så klart, ikke bare for Trondheim, men for hver eneste en av oss – også de som gråter blod på Volkswagen-bloggen over hva som får lov til å passere som kunst. Her kan the cutting edge innenfor teknologi og biologi møtes i en sammenheng der man er velvillig innstilt til møtet mellom det maskinelle og det organiske, og der selv disse definisjonene av hva som er hva ikke bare er satt på spissen, men plassert et sted bortenfor det vi foreløpig oppfatter som spissen.

Konstant forandring. Dette er i tråd med en tradisjon, som i Norge altså er lokalt forankret i Trondheim allerede fra gammelt av, og noe som blir avgjørende for hvordan biennalen utvikler seg de neste gangene den skal avholdes, først i 2012. Landskapet er jo, som alle vet, i konstant forandring, akkurat som oss selv.

Typisk nok har jeg i de siste årene fått problemer med å orientere meg i byen som sådan. De holder visstnok på med et prosjekt der oppe som skal lede nitti prosent av trafikken under jorden, og derfor ser byen noen steder ut som forlatte deler av Ukraina. Men også dette må vi se på som et første skritt i riktig retning: I en perfekt verden befinner nitti prosent av absolutt alt – og alle – seg flere meter under oss. Vi får se hvor langt verden har kommet i 2012, hvis vi kommer så langt.
Tommy Olsson