SCREENS revived and revisited, 1997 – 2022 /
Kurator: Jeremy Welsh

Ill.: Flytestein (videostill), Kaia Hugin

Screens revived and revisited, 1997 – 2022

teks.no/screens (1997)

Videoprogram: Centuryfuge, Ivar Smedstad / Travelling Fields, Inger Lise Hansen / Uns-Table, Øyvind Brandtsegg, Tijs Ham, Apichaya Wanthiang, Jeremy Welsh / Flytestein, Kaia Hugin / Arkitektur, urbanisme, situasjonisme, overvåking, teknologi, offentlig kunst, samarbeide, videointervju med Vibeke Jensen / Reconstruction V, Lene Grenager, Michael Francis Duch, Jeremy Welsh.

Kurator: Jeremy Welsh

Programmet består av gamle og nye film- og videoverk, inkludert Ivar Smedstads Centuryfuge 255, et av videoverkene på Screens-utstillingen i 1997. Fra samme utstilling vil kunstner/arkitekt Vibeke Jensen være representert i et videointervju spilt inn tidlig på 2000-tallet. Det blir film av Inger Lise Hansen, en internasjonalt anerkjent eksperimentell filmskaper opprinnelig fra Trondheim.

Av nyere verk inneholder programmet Flytestein av film- og videokunstner Kaia Hugin, et verk opprinnelig bestilt til en forestilling på Rake Visningsrom i Trondheim i 2016. Også Uns-table blir vist, et kort audiovisuelt verk laget av komponist Øyvind Brandtsegg sammen med den elektroniske musikeren Tijs Ham, billedkunstner Piya Wanthiang og videokunstner Jeremy Welsh.

Programmet inkluderer en livekonsert, Reconstruction V, et verk for innspilt lyd, digital film og live kontrabass, komponert av Lene Grenager og fremført av Michael Francis Duch med projeksjoner av Jeremy Welsh. Verket ble urfremført i januar 2022 på Inderøy Kulturhus og Dokkhuset i Trondheim, og senere fremført på Café Hærverk i Oslo. Grenager og Duch er begge medlemmer av det ledende samtidsmusikkensemblet Lemur og har ofte samarbeidet med billedkunstnere og filmskapere.

Screens Revisited and Revived er tidligere presentert på Cinemateket Trondheim under Meta.Morf 2022.

—

Fra Screens 1997 til Meta.Morf 2022, 25 år med kunst og teknologi i Norge

I 1997 markerte Trondheim by sitt 1000 årsjubileum, og for å feire denne historiske anledningen satte kommunen i gang et omfattende program med kulturelle aktiviteter. Én av disse aktivitetene var Screens, en stor festival for elektronisk og digital kunst, som fant sted på flere arenaer over hele byen i løpet av oktober måned. Grunnlaget for denne festivalen ble lagt flere år tidligere gjennom etableringen av intermedieavdelingen ved Kunstakademiet i Trondheim og Trondheims posisjonering av seg selv som Norges viktigste senter for forskning og utvikling innen ny teknologi. Året før Screens, i 1996, ble NTNU, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, etablert. Kunstakademiet ble innlemmet i det nye universitetet under Fakultet for arkitektur og design (AD-fakultetet). Interessen for kultur og ny teknologi hadde vært jevnt voksende i Norge gjennom hele nittitallet, og en rekke andre betydningsfulle kulturelle manifestasjoner hadde allerede funnet sted, blant annet Electra ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum og Cyberconf, den sjette internasjonale konferansen om cyberkultur, arrangert på Universitetet i Oslo i juni 1997 med en utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo.
Tidligere i tiåret (1993) etablerte grafikkverkstedet Atelier Nord i Oslo fasiliteter for videoredigering og datagrafikk, noe som startet organisasjonens overgang til å bli Norges første mediesenter for kunst.

Screens ble utviklet som respons på en utfordring fra kulturenheten i Trondheim kommune om å lage et arrangement for å feire byens profil som et senter for forskning og utvikling innen ny teknologi og kunst. Jeremy Welsh og Espen Gangvik var kuratorer og produsenter for festivalen, som ble støttet av kommunen, Norsk kulturråd, Nordisk ministerråd og EU. Internasjonale partnere inkluderte Färgfabriken, senter for kunst og arkitektur i Stockholm og The Film and Video Umbrella (FVU), et kurator- og produksjonsbyrå for kunstnere innen film og video i London. Knutepunktet for programmet var Trondheim Kunstmuseum, som huset en rekke videoverk og interaktive digitale installasjoner, samt skulpturelle verk laget gjennom digitale teknologier. Like ved Erkebispegården ved Nidarosdomen ble «The Messenger», et hovedverk av den amerikanske kunstneren Bill Viola, satt opp i et middelalderkapell. Samtidig ble hans tidligere verk «Anthem» vist på museet. Dette var den første betydningsfulle presentasjonen i Norge av arbeidene til Viola, et av de mest etablerte navnene innen internasjonal videokunst.

Andre steder i byen ble det arrangert visninger, seminarer, forestillinger og en konferanse, blant annet på Lademoen Kunstnersenter og Cinemateket Trondheim. En utstilling med arbeider av studenter fra kunstakademiets intermedieavdeling ble vist i akademiets eget visningsrom, Galleri KiT.

Flere nye verk til utstillingen ble bestilt av Screens, mens andre ble satt opp på nytt, inkludert Viola-installasjonen som først hadde blitt stilt ut i Durham-katedralen i England. Deler av programmet ble samkuratert av partnerne Jan Åman (Färgfabriken) og Steven Bode (FVU). Seminarprogrammet samlet betydelige foredragsholdere fra felt som medieteori, mediearkeologi, arkitektur og digital kunst. En spesialutgave av kunstakademiavisen Kitsch fungerte som katalog for festivalen, og ble ledsaget av en CD-ROM som inkluderte spesiallagde digitale verk av kunstnere på bestilling fra Screens.

Screens-publikasjonen inneholdt tekster av en rekke ledende teoretikere innen kunst og nye medier, blant andre Lev Manovich, hvis påfølgende bok The Language of New Media ble en av de viktigste oppslagsbøkene på begynnelsen av det 21. århundre. Til Screens-katalogen bidro Lev Manovich med en tekst med tittelen Archaeology of a Computer Screen, et tema han utviklet videre i et foredrag på Screens-konferansen. Han sporer utviklingen av skjermen som vindu/grensesnitt til et annet rom eller virkelighet – fra renessansemaleriet, via fotografi og film, til moderne VR og digital skjermkultur. Han beskriver de historiske forløperne til skjermformatet, men skiller også mellom opprinnelsen og utviklingen av forskjellige teknologier:

«Opprinnelsen til kinolerretet er velkjent. Vi kan spore fremveksten til de populære forestillingene og underholdningen fra det attende og nittende århundre: laterna magica-visninger, fantasmagori, eidophusikon, panorama, diorama, zoopraxiskop-visninger, og så videre. Publikum var klar for kino, og da den endelig dukket opp var det en stor offentlig begivenhet. Det er ikke tilfeldig at “oppfinnelsen” av kino ble hevdet av minst et dusin personer fra et halvt dusin land. Opprinnelsen til dataskjermen er en annen historie. Den dukker opp i midten av århundret, men blir ikke en vanlig forekomst før mye senere, og dens historie er ennå ikke skrevet. Begge disse fakta er relatert til konteksten den oppsto i. I likhet med alle andre elementer innenfor moderne menneske-maskin-grensesnitt, ble dataskjermen utviklet av militæret. Historien har ingenting å gjøre med vanlig tilgjengelig underholdning, men med militær overvåking.»

I løpet av de 25 årene som har gått siden Screens-festivalen, har allestedsnærværet av skjermer og relaterte teknologier komplisert historien Lev Manovich la fram i sin forutseende tekst. Nå er det mange historier om datateknologi, og mediearkeologifeltet er godt etablert. Skjermens rolle som instrument for overvåking har imidlertid gått utover sin militære opprinnelse og overgitt oss til en kultur av global overvåkingskapitalisme.

En annen ledende teoretiker innen digitale teknologier og mediearkeologi er den finske akademikeren Erkki Huhtamo, nå professor ved UCLA. Huhtamo bidro med et foredrag om mediearkeologi til Screens-konferansen, fremført «eksternt» som en forhåndsinnspilt guide til hans «museum for mediearkeologi» – en stor samling før-digitale visningsteknologier.

På Meta.Morf 2022 skal arven etter Screens feires gjennom foredrag, visning og konsert på Cinemateket fredag 17. juni. Visningsprogrammet inneholder verk fra den opprinnelige Screens-utstillingen, som Ivar Smedstads video Centuryfuge 255, et verk som er like relevant i dag i sitt bildespråk av industrielt maskineri manipulert digitalt gjennom morphing-programvare. Arbeidet er like mye en gjentakelse av troper fra tidlig avantgarde-kino som en utforsking av digital bildebehandling, og er et verk som er i grenselandet av det analoge/digitale skillet innenfor bevegelige bilder, og kan leses som et dokument om postindustriell kultur. Inkludert i programmet er også et live kino-arrangement som er et samarbeid mellom komponist Lene Grenager, musiker Michael Francis Duch og videokunstner Jeremy Welsh. I likhet med Ivar Smedstads video fra midten av nittitallet, er dette et verk som tar utgangspunkt i industriproduksjonsarven. Lene Grenager gjorde lyd- og videoopptak av maskineri fra tekstilindustrien og utviklet deretter en komposisjon basert på lydklipp fra disse opptakene. Et partitur for live kontrabass ble lagt til grunnsporet av maskinlyder, og deretter ble det laget en digital film ved hjelp av videoopptakene, kombinert med stillbilder fra lignende postindustrielle miljøer. Det resulterende verket er en 28 minutters forestilling med digital videoprojeksjon, elektronisk lyd og live kontrabass. Verket ble første gang fremført i januar 2022 på Inderøy Kulturhus og på Dokkhuset i Trondheim.

Screens-utstillingen og selve festivalen var en av de største manifestasjonene av kunst og ny teknologi som fant sted i Skandinavia på nittitallet, men et av de viktigste resultatene oppsto fra et spesielt møte holdt på Lademoen Kunstnerverksted med representanter fra avdelingen for visuell kunst i Norsk kulturråd. En konsekvens av dette møtet var at det ble nedsatt en arbeidsgruppe for å se på produksjonsmulighetene for elektronisk kunst i Norge og lage en rapport med anbefalinger til hva som kunne gjøres for å konsolidere feltet. Arbeidsgruppen ble etablert i 1998 under ledelse av kunstner Synnøve Persen, som satt i styret i Norsk kulturråd. Andre medlemmer var kunstnere som representerte feltet elektronisk kunst: Kenneth Korstad Langås og Kristin Bergaust, begge fra Atelier Nord, lydkunstner Siri Austeen, og Jeremy Welsh, professor i intermedia ved KiT/NTNU. Gruppens sekretær var Anne Wiland, som har skrevet dokumentet SKJØNNHETEN OG UTSTYRET, produksjonsnettverk for elektronisk basert billedkunst, arbeidsnotat nr. 31. Dokumentet var basert på en rekke møter arbeidsgruppen holdt i løpet av 1998, samt en studietur til Tyskland og Nederland, hvor flere mediekunstsentre ble besøkt for å samle informasjon om de ulike modellene og organisasjonsstrukturene som fantes.

Arbeidsgruppens anbefaling var å etablere nye mediesentre i Oslo, Trondheim og Bergen i tillegg til et nasjonalt nettverk, Produksjonsnettverk for elektronisk kunst (PNEK), som skulle baseres på disse tre sentrene sammen med NoTAM, Norsk nettverk for teknologi, akustikk og musikk i Oslo. Atelier Nord var allerede etablert som et Oslo-knutepunkt, mens BEK (Bergen senter for elektronisk kunst) snart skulle stiftes. I Trondheim ble Top Floor, et digitalt kunstverksted ved Lademoen Kunstnersenter, igangsatt og dannet grunnlaget for det som senere ble TEKS, Trondheim elektroniske kunstsenter, i 2002.

En ytterligere konsekvens av prosessen som ble igangsatt på møtet i Trondheim i 1997, var opprettelsen av en konkret finansieringssatsing for kunst og ny teknologi underlagt billedkunstavdelingen i Norsk kulturråd. Dette ble formalisert høsten 2001, og det ble nedsatt en komite ledet av Jeremy Welsh. For første gang i Norge fantes det en finansieringsstruktur med det konkrete mandatet å støtte og stimulere utviklingen innen kunst og teknologi. I nesten to tiår ble en rekke eksperimentelle kunst- og teknologiprosjekter muliggjort gjennom støtte fra dette fondet.

PNEK, Produksjonsnettverk for elektronisk kunst, ble også etablert i 2000, med en nasjonal koordinator basert på Atelier Nord i Oslo. BEK hadde startet opp i Bergen, delvis som et resultat av prosjekter utviklet for Bergen som Europeisk kulturby i 2000. Den opprinnelige intensjonen for PNEK var å stimulere til og koordinere samarbeidsaktiviteter mellom de ulike nodene. Det første kollektive prosjektet var idéverkstedet/framføringen/utstillingen The Living Room som ble arrangert i Trondheim høsten 2001 med deltakere fra TEKS, BEK, Atelier Nord og NoTAM. Det ble holdt et fem dagers produksjonsverksted i Galleri KiT, kunstakademiets utstillingsrom, med offentlig utstilling og performance i slutten av uken. Arrangementet var tverrfaglig og eksperimentelt og hadde mye til felles med andre produksjoner som blandet visuell kunst, elektronisk musikk og scenekunst, for eksempel idéverkstedet Hot Wired Live Art i Bergen i 2000, som inkluderte performancegruppen Motherboard (Per Platou, Amanda Steggel, Ulf Knudsen). Motherboard hadde allerede etablert et rykte som innovatører innen dans og scenekunst gjennom opptredener på Electra-utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter og Kunstnernes Hus i Oslo. De var banebrytende for bruken av live, internettbasert video i performance ved å bruke den tidlige teknologien CUCme, og en av deres samarbeidspartnere var den kanadiske kunstneren Michelle Teran, som senere skulle bli kunstnerisk forsker i Bergen og deretter førsteamanuensis ved Kunstakademiet i Trondheim. En annen betydelig gruppe innen livekunsten var Verdensteatret, hvis komplekse sceneshow kombinerte livefremføring, robotikk, videoprojeksjon og digital lyd. I Bergen var performancegruppen Baktruppen også innovatører innen livekunst. BiT teatergarasjen, Bergens scene for eksperimentell fremføringspraksis, har vært et viktig møtepunkt for kunstnere fra mange ulike bakgrunner, og har som del av et nasjonalt nettverk som inkluderer Teaterhuset Avant Garden (Rosendal Teater) i Trondheim og Black Box i Oslo, vært en arena for kunst- og teknologiprosjekter rettet mot teatralsk presentasjon fremfor utstilling.

I løpet av de påfølgende årene ble PNEK-nettverket utvidet med nye noder som i/o Lab i Stavanger, Atopia i Oslo, Lydgalleriet og Piksel-festivalen i Bergen. Støtten til nettverket ble trukket tilbake i 2018, og det ble formelt oppløst i 2021 selv om flere av nodene fortsatt er i drift og fortsetter å publisere sine aktiviteter gjennom nye nettverksformer. Den øremerkede bevilgningen til kunst og ny teknologi ble avsluttet i 2018, og i etterkant var det forventet at kunst- og teknologiprosjekter skulle inngå sammen med all annen kulturvirksomhet i de ulike finansieringskanalene til Kulturrådet. Finansieringen ble også kuttet til i/o Lab og Atopia, to av de mer langvarige prosjektene innenfor PNEK-systemet. i/o Lab hadde utviklet et sterkt fokus på biokunst, og arrangerte flere festivaler og utstillinger som fremhevet dette feltet. Atopia hadde startet som et uformelt visningsrom og møtested for film- og videokunstnere, og fortsatte å utvikle det offentlige visningsprosjektet Vitrine ved å bruke galleriets store utstillingsvinduer på gateplan. Atopias kunstneriske leder Farhad Kalantary kuraterte også Retrospective, en stor oversiktsutstilling av film- og videokunst i Norge fra 1960 til 1990, på Stenersenmuseet i Oslo.

Trondheims status som en av Nordens viktigste noder for digital kunst har blitt videreført av TEKS gjennom flere programmer og initiativ. Fra 2002 til 2009 arrangerte TEKS den årlige festivalen Trondheim Matchmaking, en møteplass for kunstnere og teknologer, med sikte på å skape plattformer for samarbeid. Prosjektet ble avsluttet etter 2009 og erstattet av Meta.Morf, som ble etablert i 2010 som en internasjonal biennale for kunst og teknologi med et ambisiøst program med utstillinger, forestillinger, konferanser og seminarer på flere arenaer og visningssteder i Trondheim.

Hver utgave av Meta.Morf har et spesielt tema og fokus, for å være konsentrert rundt et gitt kuratorisk konsept heller enn å fungere som en oversikt eller et utstillingsvindu som Ars Electronica. Et raskt blikk på undertittelen til de syv utgavene av Meta.Morf frem til nå illustrerer spekteret av temaer, emner og problemstillinger som har blitt fremhevet i biennalens programmer: New.Brave.World i 2010, A Matter of Feeling i 2012, Lost in Transition i 2014, Nice to be in Orbit! i 2016, A Beautiful Accident i 2018, The Digital Wild i 2020 og Ecophilia i 2022. Siden 2018 har TEKS.studio vært i drift som galleri og arena med separatutstillinger av kunstnere som jobber med teknologi, og organisert idéverksteder og seminarer. Publiseringsplattformen TEKS.press er også etablert, og bygger på serien med Meta.Morf-publikasjoner som har fulgt biennalen. Det nyeste publiseringsprosjektet er «Elektronisk Kunst i Norge», et kompendium av kunstnerprofiler som dekker perioden fra 1960 til i dag, redigert av Zane Cerpina, Ståle Stenslie og Jøran Rudi.

I 2022 er Notam, BEK, Lydgalleriet, Atelier Nord, Piksel og TEKS fortsatt aktive med varierte programmer, inkludert utstillinger, idéverksteder, produksjon, seminarer og festivaler. I 2022 er nyeste utgave av Meta.Morf gjennomført, igjen i offentlige rom i Trondheim, Namsos og Inderøy etter at 2020-utgaven plutselig ble stoppet på grunn av COVID-restriksjoner som trådte i kraft bare dager etter åpningen 5. mars. Mesteparten av den utsatte festivalen ble etter hvert presentert i løpet av høsten 2020, men 2022-utgaven er det første fullskala arrangementet siden 2018. De 25 årene som skiller Screens fra Meta.Morf 2022 har sett et mangfold av ulike utviklinger innen kunst- og teknologifeltet, en større bredde av teknologier og praksiser som kunstnere engasjerer seg i, et begrenset inngrep i samtidskunsten generelt, samt fremveksten og frafallet av ulike sjangere.

Nettkunst hadde for eksempel sin storhetstid på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet da kunstnere, aktivister og hackere tok til internett som en arena med stort potensial. Den påfølgende korporativiseringen av verdensveven og allestedsnærværende kommersielle nettjenester forringet mulighetene, mens teknologisk utvikling raskt gjorde mange eksperimentelle nettbaserte prosjekter foreldet. Den nylige bølgen av interesse for NFT-kunst indikerer kanskje en ny æra av internettbasert kunst, men det som har blitt sett så langt indikerer ikke den typen radikal, kritisk tilnærming som var karakteristisk for tidligere nettkunst, men snarere en opportunistisk befatning med nettfinansiering og kryptovalutaer. De kommende årene vil vise om denne nye formen vil modnes til å bli en viktig kunstpraktisk arena, eller om det vil vise seg å bli nok et innslag i historien av kortvarige fenomen innen digital kultur.

Samtidig med den pågående utvidelsen av elektronisk, digital og annen teknologisk kunstpraksis, har feltet digital humaniora og den tilknyttede praksisen digital litteratur også gjennomgått en betydelig utvikling de siste to tiårene. I norsk kontekst har Universitetet i Bergen vært motoren for utviklingen på dette feltet, gjennom arbeidet til Scott Rettberg, Jill Walker Rettberg og kolleger i forskningsgruppen for digital kultur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier. Deres tverrfaglige forskning har omfattet en rekke praksiser, inkludert digital poesi og fiksjon, ikke-lineær film, spillutvikling, VR og digital kunst. Ved Universitetet i Oslo har forskningen fokusert på mediearkeologi og historie rundt det bevegelige bildet i forhold til billedkunst, mens ved Oslo Met har digitalkunstner Kristin Bergaust, en av initiativtakerne til PNEK, utviklet et forskningsprosjekt som omfatter VR-teknologier, biokunst og utvidet virkelighet-teknologier. Ved NTNU i Trondheim er avdeling for musikkteknologi, under ledelse av komponist Øyvind Brandtsegg, i dag det miljøet som har mest fokus på utvikling innen teknologisk kunstpraksis, mens avdeling for billedkunst ikke lenger har en klar satsing på kunst og teknologiutvikling. Et tverrfakultært nettverk for kunst og teknologi på NTNU, som selv om det var et lovende initiativ, klarte ikke å levere den standarden på kunstneriske prosjekter som kunne være forventet. Det kan også hevdes at ved å ikke knytte et nært forhold til Meta.Morf som et logisk «utstillingsvindu» for forskning innen kunst og teknologi i Trondheim, gikk NTNU glipp av en mulighet som kunne ha styrket NTNUs internasjonale status som et innovativt universitet.

I 2022 åpner det nye Nasjonalmuseet i Oslo, og med unntak av visning av noen få film-/videoverk, er det så langt ingenting som tyder på at museet har ambisjoner om å utvikle noen større nyvinninger innen utstilling av teknologisk kunst. Det nasjonale videokunstarkivet, bygd opp gjennom PNEK og Atelier Nord i 2011–2020, er nå lokalisert innenfor museets bibliotek- og arkivavdeling, men så langt er det ingenting som tyder på at museet har til hensikt å aktivt fremme denne digitale samlingen. Store offentlige visningssteder som viser et visst engasjement for å presentere teknologisk kunst inkluderer Kunstnernes Hus, Henie Onstad kunstsenter og Bergen Kunsthall, og i alle tilfellene er kunst- og teknologikomponenten i det samlede utstillingsprogrammet noe begrenset. Mange samtidsutstillinger inkluderer uunngåelig en del elektronisk eller digital kunst, og det er udiskutabelt at video og film er en sentral del av hovedstrømmene i vår samtid. Imidlertid er de mer eksperimentelle, teknologisk utfordrende og estetisk radikale aspektene ved teknologisk kunst stort sett fraværende i programmene til større museer og gallerier. Mens innlemmelsen av kunst- og teknologiprosjekter i museums- og gallerisektoren har gått tregt, har flere festivaler vært mer proaktive, spesielt samtidsmusikkfestivalene Ultima i Oslo og Borealis i Bergen. New Music Norways årlige Only Connect-festival har også etablert en arena for elektronisk musikk og digital lydkunst, mens Punkt-festivalen i Kristiansand, ledet av komponist og musiker Jan Bang, har en spesiell nisje og en tydelig profil innen elektronisk samtidsmusikk. Piksel i Bergen, ledet av kunstneren Gisle Frøysland, har utviklet et tydelig fokus på koblingene mellom kunst, teknologi og aktivisme i sin profilering av åpen kildekode-program- og -maskinvare og relaterte strategier for ombruk, gjenbruk og resirkulering av teknologier innenfor eksperimentelle rammer. Norge har i dag tre gallerirom som er dedikert til utstilling av teknologiske kunstprosjekter: TEKS.studio, Atelier Nord og Lydgalleriet. Alle disse opererer med begrensede budsjetter og krever et høyt nivå av dedikasjon fra små produksjonsteam for å levere ambisiøse utstillingsprosjekter.

Meta.Morf 2022 åpner i et øyeblikk da hele kultursektoren i og utenfor Norge er på vei ut av en to års pause forårsaket av Korona-pandemien. Hvordan store internasjonale festivaler og biennaler vil fungere i fremtiden er så langt ukjent. Det er også ukjent hvordan avviklingen av PNEK og avskaffelsen av fondet for kunst og ny teknologi vil påvirke teknologisk kunstpraksis i Norge i nær fremtid. Det er et paradoks i en tid hvor samfunnets avhengighet av nettverksteknologi har blitt så tydelig fremhevet, at offentlige finansieringsorganer og utdanningsinstitusjoner mangler engasjement for aktivt og ambisiøst å bygge en kultur med kritisk og kreativ teknologisk kunstpraksis. Selv om det er sant at yngre generasjoner har vokst opp med teknologi og har en annen type digital kompetanse, er dette i seg selv ikke nok til å etablere et bærekraftig fagfelt – ikke mer enn at evnen til å holde en blyant ville garantert store malere i tidligere generasjoner.

Med sin materielle rikdom, sin spesielle demografi, et stadig mer internasjonalt og flerkulturelt samfunn, et høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå og et landsdekkende nettverk av kulturinstitusjoner, er Norge godt posisjonert til å bli en ledende internasjonal aktør innen samtidskultur, som logisk sett må omfatte et høyt engasjementsnivå med nye teknologier og en forpliktelse til å støtte og utvikle eksperimentell og innovativ kunstnerisk praksis på tvers av alle kulturfelt. Dette krever en revurdering av gjeldende finansieringsstrategier på nasjonalt og lokalt nivå, samt en utvidelse av forståelsen av samtidskunstpraksis innenfor de store utstillingsinstitusjonene. Kort sagt vil Meta.Morf fortsatt være avgjørende for å bevisstgjøre fagfeltene innen teknologisk kunst, mens de resterende nodene i PNEK-nettverket fortsatt vil utgjøre grunnlaget for den videre utviklingen av kunst- og teknologiprosjekter i Norge

Jeremy Welsh, 2022

—

Videre lesning:

Elektronisk Kunst i Norge, bind I: Kunstnere og verk fra 1960 til 2020
Red. Zane Cerpina, Jøran Rudi, Ståle Stenslie
TEKS.press, 2021

Around Which Dissonant Satellites Cluster: 20 år med Bergen senter for elektronisk kunst
Red. Vilde Salhus Røed, Maria Rusinovskaya
BEK, 2022

PARADOKS: posisjoner innen norsk videokunst 1980 – 2010
Red. Eva Klerck Gange, Birgitte Sauge, Marianne Yvenes
Nasjonalmuseet / Museet for samtidskunst, 2013

Tech-Stiles
Red. Charis Gullickson, Morten Johan Svendsen, Knut Ljøgodt, Hilde Hauan Johnsen
Sogn & Fjordane Kunstmuseum, 2012

Maleri med Tid: Om modernisme, filmisk avantgarde og videokunst
Per Kvist
Novus Forlag, 2013

Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art
Marit Paasche
Feil Forlag / Videokunstarkiv, 2014

Retrospektiv: film- og videokunst i Norge, 1960 – 90
Red. Farhad Kalantary, Linn Lervik
Atopia Stiftelse, 2011

Eksenter (Hvor finner kunst sted)
Leiken Vik & Solveig Lønmo
Forlaget Press, 2016

Elektrisk Lyd i Norge fra 1930 til 2005
Jøran Rudi
Novus Forlag, 2019

Remediating the social: Electronic literature as a model of creativity and innovation in practice
Red. Simon Biggs
University of Bergen, Dept. of Linguistic, Literary & Aesthetic Studies, 2013