BEGIN:VCALENDAR
VERSION:2.0
PRODID:-//T.E.K.S. - ECPv6.17.0//NONSGML v1.0//EN
CALSCALE:GREGORIAN
METHOD:PUBLISH
X-ORIGINAL-URL:https://teks.no
X-WR-CALDESC:Events for T.E.K.S.
REFRESH-INTERVAL;VALUE=DURATION:PT1H
X-Robots-Tag:noindex
X-PUBLISHED-TTL:PT1H
BEGIN:VTIMEZONE
TZID:Europe/Oslo
BEGIN:DAYLIGHT
TZOFFSETFROM:+0100
TZOFFSETTO:+0200
TZNAME:CEST
DTSTART:20170326T010000
END:DAYLIGHT
BEGIN:STANDARD
TZOFFSETFROM:+0200
TZOFFSETTO:+0100
TZNAME:CET
DTSTART:20171029T010000
END:STANDARD
BEGIN:DAYLIGHT
TZOFFSETFROM:+0100
TZOFFSETTO:+0200
TZNAME:CEST
DTSTART:20180325T010000
END:DAYLIGHT
BEGIN:STANDARD
TZOFFSETFROM:+0200
TZOFFSETTO:+0100
TZNAME:CET
DTSTART:20181028T010000
END:STANDARD
BEGIN:DAYLIGHT
TZOFFSETFROM:+0100
TZOFFSETTO:+0200
TZNAME:CEST
DTSTART:20190331T010000
END:DAYLIGHT
BEGIN:STANDARD
TZOFFSETFROM:+0200
TZOFFSETTO:+0100
TZNAME:CET
DTSTART:20191027T010000
END:STANDARD
BEGIN:DAYLIGHT
TZOFFSETFROM:+0100
TZOFFSETTO:+0200
TZNAME:CEST
DTSTART:20200329T010000
END:DAYLIGHT
BEGIN:STANDARD
TZOFFSETFROM:+0200
TZOFFSETTO:+0100
TZNAME:CET
DTSTART:20201025T010000
END:STANDARD
BEGIN:DAYLIGHT
TZOFFSETFROM:+0100
TZOFFSETTO:+0200
TZNAME:CEST
DTSTART:20210328T010000
END:DAYLIGHT
BEGIN:STANDARD
TZOFFSETFROM:+0200
TZOFFSETTO:+0100
TZNAME:CET
DTSTART:20211031T010000
END:STANDARD
BEGIN:DAYLIGHT
TZOFFSETFROM:+0100
TZOFFSETTO:+0200
TZNAME:CEST
DTSTART:20220327T010000
END:DAYLIGHT
BEGIN:STANDARD
TZOFFSETFROM:+0200
TZOFFSETTO:+0100
TZNAME:CET
DTSTART:20221030T010000
END:STANDARD
BEGIN:DAYLIGHT
TZOFFSETFROM:+0100
TZOFFSETTO:+0200
TZNAME:CEST
DTSTART:20230326T010000
END:DAYLIGHT
BEGIN:STANDARD
TZOFFSETFROM:+0200
TZOFFSETTO:+0100
TZNAME:CET
DTSTART:20231029T010000
END:STANDARD
END:VTIMEZONE
BEGIN:VEVENT
DTSTART;VALUE=DATE:20220914
DTEND;VALUE=DATE:20221003
DTSTAMP:20220924T112914Z
CREATED:20220910T170744Z
LAST-MODIFIED:20220924T112914Z
UID:13243-1663113600-1664755199@teks.no
SUMMARY:SCREENS revived and revisited\, 1997 – 2022 /Kurator: Jeremy Welsh
DESCRIPTION:Ill.: Flytestein (videostill)\, Kaia Hugin \nScreens revived and revisited\, 1997 – 2022 \nteks.no/screens (1997) \n \nVideoprogram: Centuryfuge\, Ivar Smedstad / Travelling Fields\, Inger Lise Hansen / Uns-Table\, Øyvind Brandtsegg\, Tijs Ham\, Apichaya Wanthiang\, Jeremy Welsh / Flytestein\, Kaia Hugin / Arkitektur\, urbanisme\, situasjonisme\, overvåking\, teknologi\, offentlig kunst\, samarbeide\, videointervju med Vibeke Jensen / Reconstruction V\, Lene Grenager\, Michael Francis Duch\, Jeremy Welsh. \nKurator: Jeremy Welsh \nProgrammet består av gamle og nye film- og videoverk\, inkludert Ivar Smedstads Centuryfuge 255\, et av videoverkene på Screens-utstillingen i 1997. Fra samme utstilling vil kunstner/arkitekt Vibeke Jensen være representert i et videointervju spilt inn tidlig på 2000-tallet. Det blir film av Inger Lise Hansen\, en internasjonalt anerkjent eksperimentell filmskaper opprinnelig fra Trondheim. \nAv nyere verk inneholder programmet Flytestein av film- og videokunstner Kaia Hugin\, et verk opprinnelig bestilt til en forestilling på Rake Visningsrom i Trondheim i 2016. Også Uns-table blir vist\, et kort audiovisuelt verk laget av komponist Øyvind Brandtsegg sammen med den elektroniske musikeren Tijs Ham\, billedkunstner Piya Wanthiang og videokunstner Jeremy Welsh. \nProgrammet inkluderer en livekonsert\, Reconstruction V\, et verk for innspilt lyd\, digital film og live kontrabass\, komponert av Lene Grenager og fremført av Michael Francis Duch med projeksjoner av Jeremy Welsh. Verket ble urfremført i januar 2022 på Inderøy Kulturhus og Dokkhuset i Trondheim\, og senere fremført på Café Hærverk i Oslo. Grenager og Duch er begge medlemmer av det ledende samtidsmusikkensemblet Lemur og har ofte samarbeidet med billedkunstnere og filmskapere. \nScreens Revisited and Revived er tidligere presentert på Cinemateket Trondheim under Meta.Morf 2022. \n— \nFra Screens 1997 til Meta.Morf 2022\, 25 år med kunst og teknologi i Norge \nI 1997 markerte Trondheim by sitt 1000 årsjubileum\, og for å feire denne historiske anledningen satte kommunen i gang et omfattende program med kulturelle aktiviteter. Én av disse aktivitetene var Screens\, en stor festival for elektronisk og digital kunst\, som fant sted på flere arenaer over hele byen i løpet av oktober måned. Grunnlaget for denne festivalen ble lagt flere år tidligere gjennom etableringen av intermedieavdelingen ved Kunstakademiet i Trondheim og Trondheims posisjonering av seg selv som Norges viktigste senter for forskning og utvikling innen ny teknologi. Året før Screens\, i 1996\, ble NTNU\, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet\, etablert. Kunstakademiet ble innlemmet i det nye universitetet under Fakultet for arkitektur og design (AD-fakultetet). Interessen for kultur og ny teknologi hadde vært jevnt voksende i Norge gjennom hele nittitallet\, og en rekke andre betydningsfulle kulturelle manifestasjoner hadde allerede funnet sted\, blant annet Electra ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum og Cyberconf\, den sjette internasjonale konferansen om cyberkultur\, arrangert på Universitetet i Oslo i juni 1997 med en utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo.\nTidligere i tiåret (1993) etablerte grafikkverkstedet Atelier Nord i Oslo fasiliteter for videoredigering og datagrafikk\, noe som startet organisasjonens overgang til å bli Norges første mediesenter for kunst. \nScreens ble utviklet som respons på en utfordring fra kulturenheten i Trondheim kommune om å lage et arrangement for å feire byens profil som et senter for forskning og utvikling innen ny teknologi og kunst. Jeremy Welsh og Espen Gangvik var kuratorer og produsenter for festivalen\, som ble støttet av kommunen\, Norsk kulturråd\, Nordisk ministerråd og EU. Internasjonale partnere inkluderte Färgfabriken\, senter for kunst og arkitektur i Stockholm og The Film and Video Umbrella (FVU)\, et kurator- og produksjonsbyrå for kunstnere innen film og video i London. Knutepunktet for programmet var Trondheim Kunstmuseum\, som huset en rekke videoverk og interaktive digitale installasjoner\, samt skulpturelle verk laget gjennom digitale teknologier. Like ved Erkebispegården ved Nidarosdomen ble «The Messenger»\, et hovedverk av den amerikanske kunstneren Bill Viola\, satt opp i et middelalderkapell. Samtidig ble hans tidligere verk «Anthem» vist på museet. Dette var den første betydningsfulle presentasjonen i Norge av arbeidene til Viola\, et av de mest etablerte navnene innen internasjonal videokunst. \nAndre steder i byen ble det arrangert visninger\, seminarer\, forestillinger og en konferanse\, blant annet på Lademoen Kunstnersenter og Cinemateket Trondheim. En utstilling med arbeider av studenter fra kunstakademiets intermedieavdeling ble vist i akademiets eget visningsrom\, Galleri KiT. \nFlere nye verk til utstillingen ble bestilt av Screens\, mens andre ble satt opp på nytt\, inkludert Viola-installasjonen som først hadde blitt stilt ut i Durham-katedralen i England. Deler av programmet ble samkuratert av partnerne Jan Åman (Färgfabriken) og Steven Bode (FVU). Seminarprogrammet samlet betydelige foredragsholdere fra felt som medieteori\, mediearkeologi\, arkitektur og digital kunst. En spesialutgave av kunstakademiavisen Kitsch fungerte som katalog for festivalen\, og ble ledsaget av en CD-ROM som inkluderte spesiallagde digitale verk av kunstnere på bestilling fra Screens. \nScreens-publikasjonen inneholdt tekster av en rekke ledende teoretikere innen kunst og nye medier\, blant andre Lev Manovich\, hvis påfølgende bok The Language of New Media ble en av de viktigste oppslagsbøkene på begynnelsen av det 21. århundre. Til Screens-katalogen bidro Lev Manovich med en tekst med tittelen Archaeology of a Computer Screen\, et tema han utviklet videre i et foredrag på Screens-konferansen. Han sporer utviklingen av skjermen som vindu/grensesnitt til et annet rom eller virkelighet – fra renessansemaleriet\, via fotografi og film\, til moderne VR og digital skjermkultur. Han beskriver de historiske forløperne til skjermformatet\, men skiller også mellom opprinnelsen og utviklingen av forskjellige teknologier: \n«Opprinnelsen til kinolerretet er velkjent. Vi kan spore fremveksten til de populære forestillingene og underholdningen fra det attende og nittende århundre: laterna magica-visninger\, fantasmagori\, eidophusikon\, panorama\, diorama\, zoopraxiskop-visninger\, og så videre. Publikum var klar for kino\, og da den endelig dukket opp var det en stor offentlig begivenhet. Det er ikke tilfeldig at “oppfinnelsen” av kino ble hevdet av minst et dusin personer fra et halvt dusin land. Opprinnelsen til dataskjermen er en annen historie. Den dukker opp i midten av århundret\, men blir ikke en vanlig forekomst før mye senere\, og dens historie er ennå ikke skrevet. Begge disse fakta er relatert til konteksten den oppsto i. I likhet med alle andre elementer innenfor moderne menneske-maskin-grensesnitt\, ble dataskjermen utviklet av militæret. Historien har ingenting å gjøre med vanlig tilgjengelig underholdning\, men med militær overvåking.» \nI løpet av de 25 årene som har gått siden Screens-festivalen\, har allestedsnærværet av skjermer og relaterte teknologier komplisert historien Lev Manovich la fram i sin forutseende tekst. Nå er det mange historier om datateknologi\, og mediearkeologifeltet er godt etablert. Skjermens rolle som instrument for overvåking har imidlertid gått utover sin militære opprinnelse og overgitt oss til en kultur av global overvåkingskapitalisme. \nEn annen ledende teoretiker innen digitale teknologier og mediearkeologi er den finske akademikeren Erkki Huhtamo\, nå professor ved UCLA. Huhtamo bidro med et foredrag om mediearkeologi til Screens-konferansen\, fremført «eksternt» som en forhåndsinnspilt guide til hans «museum for mediearkeologi» – en stor samling før-digitale visningsteknologier. \nPå Meta.Morf 2022 skal arven etter Screens feires gjennom foredrag\, visning og konsert på Cinemateket fredag 17. juni. Visningsprogrammet inneholder verk fra den opprinnelige Screens-utstillingen\, som Ivar Smedstads video Centuryfuge 255\, et verk som er like relevant i dag i sitt bildespråk av industrielt maskineri manipulert digitalt gjennom morphing-programvare. Arbeidet er like mye en gjentakelse av troper fra tidlig avantgarde-kino som en utforsking av digital bildebehandling\, og er et verk som er i grenselandet av det analoge/digitale skillet innenfor bevegelige bilder\, og kan leses som et dokument om postindustriell kultur. Inkludert i programmet er også et live kino-arrangement som er et samarbeid mellom komponist Lene Grenager\, musiker Michael Francis Duch og videokunstner Jeremy Welsh. I likhet med Ivar Smedstads video fra midten av nittitallet\, er dette et verk som tar utgangspunkt i industriproduksjonsarven. Lene Grenager gjorde lyd- og videoopptak av maskineri fra tekstilindustrien og utviklet deretter en komposisjon basert på lydklipp fra disse opptakene. Et partitur for live kontrabass ble lagt til grunnsporet av maskinlyder\, og deretter ble det laget en digital film ved hjelp av videoopptakene\, kombinert med stillbilder fra lignende postindustrielle miljøer. Det resulterende verket er en 28 minutters forestilling med digital videoprojeksjon\, elektronisk lyd og live kontrabass. Verket ble første gang fremført i januar 2022 på Inderøy Kulturhus og på Dokkhuset i Trondheim. \nScreens-utstillingen og selve festivalen var en av de største manifestasjonene av kunst og ny teknologi som fant sted i Skandinavia på nittitallet\, men et av de viktigste resultatene oppsto fra et spesielt møte holdt på Lademoen Kunstnerverksted med representanter fra avdelingen for visuell kunst i Norsk kulturråd. En konsekvens av dette møtet var at det ble nedsatt en arbeidsgruppe for å se på produksjonsmulighetene for elektronisk kunst i Norge og lage en rapport med anbefalinger til hva som kunne gjøres for å konsolidere feltet. Arbeidsgruppen ble etablert i 1998 under ledelse av kunstner Synnøve Persen\, som satt i styret i Norsk kulturråd. Andre medlemmer var kunstnere som representerte feltet elektronisk kunst: Kenneth Korstad Langås og Kristin Bergaust\, begge fra Atelier Nord\, lydkunstner Siri Austeen\, og Jeremy Welsh\, professor i intermedia ved KiT/NTNU. Gruppens sekretær var Anne Wiland\, som har skrevet dokumentet SKJØNNHETEN OG UTSTYRET\, produksjonsnettverk for elektronisk basert billedkunst\, arbeidsnotat nr. 31. Dokumentet var basert på en rekke møter arbeidsgruppen holdt i løpet av 1998\, samt en studietur til Tyskland og Nederland\, hvor flere mediekunstsentre ble besøkt for å samle informasjon om de ulike modellene og organisasjonsstrukturene som fantes. \nArbeidsgruppens anbefaling var å etablere nye mediesentre i Oslo\, Trondheim og Bergen i tillegg til et nasjonalt nettverk\, Produksjonsnettverk for elektronisk kunst (PNEK)\, som skulle baseres på disse tre sentrene sammen med NoTAM\, Norsk nettverk for teknologi\, akustikk og musikk i Oslo. Atelier Nord var allerede etablert som et Oslo-knutepunkt\, mens BEK (Bergen senter for elektronisk kunst) snart skulle stiftes. I Trondheim ble Top Floor\, et digitalt kunstverksted ved Lademoen Kunstnersenter\, igangsatt og dannet grunnlaget for det som senere ble TEKS\, Trondheim elektroniske kunstsenter\, i 2002. \nEn ytterligere konsekvens av prosessen som ble igangsatt på møtet i Trondheim i 1997\, var opprettelsen av en konkret finansieringssatsing for kunst og ny teknologi underlagt billedkunstavdelingen i Norsk kulturråd. Dette ble formalisert høsten 2001\, og det ble nedsatt en komite ledet av Jeremy Welsh. For første gang i Norge fantes det en finansieringsstruktur med det konkrete mandatet å støtte og stimulere utviklingen innen kunst og teknologi. I nesten to tiår ble en rekke eksperimentelle kunst- og teknologiprosjekter muliggjort gjennom støtte fra dette fondet. \nPNEK\, Produksjonsnettverk for elektronisk kunst\, ble også etablert i 2000\, med en nasjonal koordinator basert på Atelier Nord i Oslo. BEK hadde startet opp i Bergen\, delvis som et resultat av prosjekter utviklet for Bergen som Europeisk kulturby i 2000. Den opprinnelige intensjonen for PNEK var å stimulere til og koordinere samarbeidsaktiviteter mellom de ulike nodene. Det første kollektive prosjektet var idéverkstedet/framføringen/utstillingen The Living Room som ble arrangert i Trondheim høsten 2001 med deltakere fra TEKS\, BEK\, Atelier Nord og NoTAM. Det ble holdt et fem dagers produksjonsverksted i Galleri KiT\, kunstakademiets utstillingsrom\, med offentlig utstilling og performance i slutten av uken. Arrangementet var tverrfaglig og eksperimentelt og hadde mye til felles med andre produksjoner som blandet visuell kunst\, elektronisk musikk og scenekunst\, for eksempel idéverkstedet Hot Wired Live Art i Bergen i 2000\, som inkluderte performancegruppen Motherboard (Per Platou\, Amanda Steggel\, Ulf Knudsen). Motherboard hadde allerede etablert et rykte som innovatører innen dans og scenekunst gjennom opptredener på Electra-utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter og Kunstnernes Hus i Oslo. De var banebrytende for bruken av live\, internettbasert video i performance ved å bruke den tidlige teknologien CUCme\, og en av deres samarbeidspartnere var den kanadiske kunstneren Michelle Teran\, som senere skulle bli kunstnerisk forsker i Bergen og deretter førsteamanuensis ved Kunstakademiet i Trondheim. En annen betydelig gruppe innen livekunsten var Verdensteatret\, hvis komplekse sceneshow kombinerte livefremføring\, robotikk\, videoprojeksjon og digital lyd. I Bergen var performancegruppen Baktruppen også innovatører innen livekunst. BiT teatergarasjen\, Bergens scene for eksperimentell fremføringspraksis\, har vært et viktig møtepunkt for kunstnere fra mange ulike bakgrunner\, og har som del av et nasjonalt nettverk som inkluderer Teaterhuset Avant Garden (Rosendal Teater) i Trondheim og Black Box i Oslo\, vært en arena for kunst- og teknologiprosjekter rettet mot teatralsk presentasjon fremfor utstilling. \nI løpet av de påfølgende årene ble PNEK-nettverket utvidet med nye noder som i/o Lab i Stavanger\, Atopia i Oslo\, Lydgalleriet og Piksel-festivalen i Bergen. Støtten til nettverket ble trukket tilbake i 2018\, og det ble formelt oppløst i 2021 selv om flere av nodene fortsatt er i drift og fortsetter å publisere sine aktiviteter gjennom nye nettverksformer. Den øremerkede bevilgningen til kunst og ny teknologi ble avsluttet i 2018\, og i etterkant var det forventet at kunst- og teknologiprosjekter skulle inngå sammen med all annen kulturvirksomhet i de ulike finansieringskanalene til Kulturrådet. Finansieringen ble også kuttet til i/o Lab og Atopia\, to av de mer langvarige prosjektene innenfor PNEK-systemet. i/o Lab hadde utviklet et sterkt fokus på biokunst\, og arrangerte flere festivaler og utstillinger som fremhevet dette feltet. Atopia hadde startet som et uformelt visningsrom og møtested for film- og videokunstnere\, og fortsatte å utvikle det offentlige visningsprosjektet Vitrine ved å bruke galleriets store utstillingsvinduer på gateplan. Atopias kunstneriske leder Farhad Kalantary kuraterte også Retrospective\, en stor oversiktsutstilling av film- og videokunst i Norge fra 1960 til 1990\, på Stenersenmuseet i Oslo. \nTrondheims status som en av Nordens viktigste noder for digital kunst har blitt videreført av TEKS gjennom flere programmer og initiativ. Fra 2002 til 2009 arrangerte TEKS den årlige festivalen Trondheim Matchmaking\, en møteplass for kunstnere og teknologer\, med sikte på å skape plattformer for samarbeid. Prosjektet ble avsluttet etter 2009 og erstattet av Meta.Morf\, som ble etablert i 2010 som en internasjonal biennale for kunst og teknologi med et ambisiøst program med utstillinger\, forestillinger\, konferanser og seminarer på flere arenaer og visningssteder i Trondheim. \nHver utgave av Meta.Morf har et spesielt tema og fokus\, for å være konsentrert rundt et gitt kuratorisk konsept heller enn å fungere som en oversikt eller et utstillingsvindu som Ars Electronica. Et raskt blikk på undertittelen til de syv utgavene av Meta.Morf frem til nå illustrerer spekteret av temaer\, emner og problemstillinger som har blitt fremhevet i biennalens programmer: New.Brave.World i 2010\, A Matter of Feeling i 2012\, Lost in Transition i 2014\, Nice to be in Orbit! i 2016\, A Beautiful Accident i 2018\, The Digital Wild i 2020 og Ecophilia i 2022. Siden 2018 har TEKS.studio vært i drift som galleri og arena med separatutstillinger av kunstnere som jobber med teknologi\, og organisert idéverksteder og seminarer. Publiseringsplattformen TEKS.press er også etablert\, og bygger på serien med Meta.Morf-publikasjoner som har fulgt biennalen. Det nyeste publiseringsprosjektet er «Elektronisk Kunst i Norge»\, et kompendium av kunstnerprofiler som dekker perioden fra 1960 til i dag\, redigert av Zane Cerpina\, Ståle Stenslie og Jøran Rudi. \nI 2022 er Notam\, BEK\, Lydgalleriet\, Atelier Nord\, Piksel og TEKS fortsatt aktive med varierte programmer\, inkludert utstillinger\, idéverksteder\, produksjon\, seminarer og festivaler. I 2022 er nyeste utgave av Meta.Morf gjennomført\, igjen i offentlige rom i Trondheim\, Namsos og Inderøy etter at 2020-utgaven plutselig ble stoppet på grunn av COVID-restriksjoner som trådte i kraft bare dager etter åpningen 5. mars. Mesteparten av den utsatte festivalen ble etter hvert presentert i løpet av høsten 2020\, men 2022-utgaven er det første fullskala arrangementet siden 2018. De 25 årene som skiller Screens fra Meta.Morf 2022 har sett et mangfold av ulike utviklinger innen kunst- og teknologifeltet\, en større bredde av teknologier og praksiser som kunstnere engasjerer seg i\, et begrenset inngrep i samtidskunsten generelt\, samt fremveksten og frafallet av ulike sjangere. \nNettkunst hadde for eksempel sin storhetstid på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet da kunstnere\, aktivister og hackere tok til internett som en arena med stort potensial. Den påfølgende korporativiseringen av verdensveven og allestedsnærværende kommersielle nettjenester forringet mulighetene\, mens teknologisk utvikling raskt gjorde mange eksperimentelle nettbaserte prosjekter foreldet. Den nylige bølgen av interesse for NFT-kunst indikerer kanskje en ny æra av internettbasert kunst\, men det som har blitt sett så langt indikerer ikke den typen radikal\, kritisk tilnærming som var karakteristisk for tidligere nettkunst\, men snarere en opportunistisk befatning med nettfinansiering og kryptovalutaer. De kommende årene vil vise om denne nye formen vil modnes til å bli en viktig kunstpraktisk arena\, eller om det vil vise seg å bli nok et innslag i historien av kortvarige fenomen innen digital kultur. \nSamtidig med den pågående utvidelsen av elektronisk\, digital og annen teknologisk kunstpraksis\, har feltet digital humaniora og den tilknyttede praksisen digital litteratur også gjennomgått en betydelig utvikling de siste to tiårene. I norsk kontekst har Universitetet i Bergen vært motoren for utviklingen på dette feltet\, gjennom arbeidet til Scott Rettberg\, Jill Walker Rettberg og kolleger i forskningsgruppen for digital kultur ved Institutt for lingvistiske\, litterære og estetiske studier. Deres tverrfaglige forskning har omfattet en rekke praksiser\, inkludert digital poesi og fiksjon\, ikke-lineær film\, spillutvikling\, VR og digital kunst. Ved Universitetet i Oslo har forskningen fokusert på mediearkeologi og historie rundt det bevegelige bildet i forhold til billedkunst\, mens ved Oslo Met har digitalkunstner Kristin Bergaust\, en av initiativtakerne til PNEK\, utviklet et forskningsprosjekt som omfatter VR-teknologier\, biokunst og utvidet virkelighet-teknologier. Ved NTNU i Trondheim er avdeling for musikkteknologi\, under ledelse av komponist Øyvind Brandtsegg\, i dag det miljøet som har mest fokus på utvikling innen teknologisk kunstpraksis\, mens avdeling for billedkunst ikke lenger har en klar satsing på kunst og teknologiutvikling. Et tverrfakultært nettverk for kunst og teknologi på NTNU\, som selv om det var et lovende initiativ\, klarte ikke å levere den standarden på kunstneriske prosjekter som kunne være forventet. Det kan også hevdes at ved å ikke knytte et nært forhold til Meta.Morf som et logisk «utstillingsvindu» for forskning innen kunst og teknologi i Trondheim\, gikk NTNU glipp av en mulighet som kunne ha styrket NTNUs internasjonale status som et innovativt universitet. \nI 2022 åpner det nye Nasjonalmuseet i Oslo\, og med unntak av visning av noen få film-/videoverk\, er det så langt ingenting som tyder på at museet har ambisjoner om å utvikle noen større nyvinninger innen utstilling av teknologisk kunst. Det nasjonale videokunstarkivet\, bygd opp gjennom PNEK og Atelier Nord i 2011–2020\, er nå lokalisert innenfor museets bibliotek- og arkivavdeling\, men så langt er det ingenting som tyder på at museet har til hensikt å aktivt fremme denne digitale samlingen. Store offentlige visningssteder som viser et visst engasjement for å presentere teknologisk kunst inkluderer Kunstnernes Hus\, Henie Onstad kunstsenter og Bergen Kunsthall\, og i alle tilfellene er kunst- og teknologikomponenten i det samlede utstillingsprogrammet noe begrenset. Mange samtidsutstillinger inkluderer uunngåelig en del elektronisk eller digital kunst\, og det er udiskutabelt at video og film er en sentral del av hovedstrømmene i vår samtid. Imidlertid er de mer eksperimentelle\, teknologisk utfordrende og estetisk radikale aspektene ved teknologisk kunst stort sett fraværende i programmene til større museer og gallerier. Mens innlemmelsen av kunst- og teknologiprosjekter i museums- og gallerisektoren har gått tregt\, har flere festivaler vært mer proaktive\, spesielt samtidsmusikkfestivalene Ultima i Oslo og Borealis i Bergen. New Music Norways årlige Only Connect-festival har også etablert en arena for elektronisk musikk og digital lydkunst\, mens Punkt-festivalen i Kristiansand\, ledet av komponist og musiker Jan Bang\, har en spesiell nisje og en tydelig profil innen elektronisk samtidsmusikk. Piksel i Bergen\, ledet av kunstneren Gisle Frøysland\, har utviklet et tydelig fokus på koblingene mellom kunst\, teknologi og aktivisme i sin profilering av åpen kildekode-program- og -maskinvare og relaterte strategier for ombruk\, gjenbruk og resirkulering av teknologier innenfor eksperimentelle rammer. Norge har i dag tre gallerirom som er dedikert til utstilling av teknologiske kunstprosjekter: TEKS.studio\, Atelier Nord og Lydgalleriet. Alle disse opererer med begrensede budsjetter og krever et høyt nivå av dedikasjon fra små produksjonsteam for å levere ambisiøse utstillingsprosjekter. \nMeta.Morf 2022 åpner i et øyeblikk da hele kultursektoren i og utenfor Norge er på vei ut av en to års pause forårsaket av Korona-pandemien. Hvordan store internasjonale festivaler og biennaler vil fungere i fremtiden er så langt ukjent. Det er også ukjent hvordan avviklingen av PNEK og avskaffelsen av fondet for kunst og ny teknologi vil påvirke teknologisk kunstpraksis i Norge i nær fremtid. Det er et paradoks i en tid hvor samfunnets avhengighet av nettverksteknologi har blitt så tydelig fremhevet\, at offentlige finansieringsorganer og utdanningsinstitusjoner mangler engasjement for aktivt og ambisiøst å bygge en kultur med kritisk og kreativ teknologisk kunstpraksis. Selv om det er sant at yngre generasjoner har vokst opp med teknologi og har en annen type digital kompetanse\, er dette i seg selv ikke nok til å etablere et bærekraftig fagfelt – ikke mer enn at evnen til å holde en blyant ville garantert store malere i tidligere generasjoner. \nMed sin materielle rikdom\, sin spesielle demografi\, et stadig mer internasjonalt og flerkulturelt samfunn\, et høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå og et landsdekkende nettverk av kulturinstitusjoner\, er Norge godt posisjonert til å bli en ledende internasjonal aktør innen samtidskultur\, som logisk sett må omfatte et høyt engasjementsnivå med nye teknologier og en forpliktelse til å støtte og utvikle eksperimentell og innovativ kunstnerisk praksis på tvers av alle kulturfelt. Dette krever en revurdering av gjeldende finansieringsstrategier på nasjonalt og lokalt nivå\, samt en utvidelse av forståelsen av samtidskunstpraksis innenfor de store utstillingsinstitusjonene. Kort sagt vil Meta.Morf fortsatt være avgjørende for å bevisstgjøre fagfeltene innen teknologisk kunst\, mens de resterende nodene i PNEK-nettverket fortsatt vil utgjøre grunnlaget for den videre utviklingen av kunst- og teknologiprosjekter i Norge \nJeremy Welsh\, 2022 \n— \nVidere lesning: \nElektronisk Kunst i Norge\, bind I: Kunstnere og verk fra 1960 til 2020\nRed. Zane Cerpina\, Jøran Rudi\, Ståle Stenslie\nTEKS.press\, 2021 \nAround Which Dissonant Satellites Cluster: 20 år med Bergen senter for elektronisk kunst\nRed. Vilde Salhus Røed\, Maria Rusinovskaya\nBEK\, 2022 \nPARADOKS: posisjoner innen norsk videokunst 1980 – 2010\nRed. Eva Klerck Gange\, Birgitte Sauge\, Marianne Yvenes\nNasjonalmuseet / Museet for samtidskunst\, 2013 \nTech-Stiles\nRed. Charis Gullickson\, Morten Johan Svendsen\, Knut Ljøgodt\, Hilde Hauan Johnsen\nSogn & Fjordane Kunstmuseum\, 2012 \nMaleri med Tid: Om modernisme\, filmisk avantgarde og videokunst\nPer Kvist\nNovus Forlag\, 2013 \nLives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art\nMarit Paasche\nFeil Forlag / Videokunstarkiv\, 2014 \nRetrospektiv: film- og videokunst i Norge\, 1960 – 90\nRed. Farhad Kalantary\, Linn Lervik\nAtopia Stiftelse\, 2011 \nEksenter (Hvor finner kunst sted)\nLeiken Vik & Solveig Lønmo\nForlaget Press\, 2016 \nElektrisk Lyd i Norge fra 1930 til 2005\nJøran Rudi\nNovus Forlag\, 2019 \nRemediating the social: Electronic literature as a model of creativity and innovation in practice\nRed. Simon Biggs\nUniversity of Bergen\, Dept. of Linguistic\, Literary & Aesthetic Studies\, 2013
URL:https://teks.no/event/screens/
LOCATION:TEKS.Studio\, Nedre Bakklandet 20 C\, Trondheim\, 7014\, Norway
CATEGORIES:Current,Exhibition,Meta.Morf Retrospective,Video-installation
ATTACH;FMTTYPE=image/png:https://teks.no/wordpress/wp-content/uploads/2022/09/Flyttestein-1-e1664018943463.png
ORGANIZER;CN="TEKS - Trondheim Elektroniske Kunstsenter / Trondheim Electronic Arts Centre":MAILTO:teks@teks.no
END:VEVENT
BEGIN:VEVENT
DTSTART;VALUE=DATE:20210709
DTEND;VALUE=DATE:20210901
DTSTAMP:20210902T102959Z
CREATED:20210707T185254Z
LAST-MODIFIED:20210902T102959Z
UID:12245-1625788800-1630454399@teks.no
SUMMARY:FLORIS KAAYK | The Origin of Creatures
DESCRIPTION:Video installation / 12:05 min.  \nThe Origin of Creatures is an animation inspired by the biblical story of the Tower of Babel and is set in an imaginary future where the world is hit by a catastrophe. Among the remains of a devastated city lives that what is left of humanity. Human bodies are divided into separated parts of the body and are fused to special beings. Together\, these creatures form a colony. In the rubble of destroyed buildings they are trying to build a nest as large and as high as possible\, so that their queen gets enough sunlight to reproduce. \nFloris Kaayk (born in 1982) is a Dutch digital artist. He grew up in Tiel as the son of artist couple Coen en Guusje Kaayk. Kaayk graduated cum laude from the animation department of AKV St.Joost School of Fine Art and Design in Breda\, and gained a Master of Fine Arts degree from the Sandberg Institute in Amsterdam. His work focused on futuristic concepts and fantasies\, and visualises technological progress\, sometimes by demonstrating its advantages and at other times by presenting the negative consequences. \nIn 2014\, Kaayk won the Volkskrant Visual Arts Prize for his animated films and semi-documentaries. His shortvideo The Origin of Creatures won over 10 awards on filmfestivals all over the globe. In 2016\, his video for the song Witch Doctor by Dutch alternative rock band De Staat received numerous prizes\, including a UK Music Video Award\, an Edison Pop Award\, and a European Music Video Award. In2016\, The Modular Body won a Golden Calf Award at the Netherlands Film Festival. Recently Kaayk received the Witteveen+Bos Art+Technololgy award for his complete oeuvre. \nKaayk is currently working on his debut video game – Next Space Rebels – that will release at the end of 2021.
URL:https://teks.no/event/floris-kaayk/
LOCATION:TEKS.Studio\, Nedre Bakklandet 20 C\, Trondheim\, 7014\, Norway
CATEGORIES:Meta.Morf Retrospective,Video-installation
ATTACH;FMTTYPE=image/jpeg:https://teks.no/wordpress/wp-content/uploads/2021/07/OriginofCreaturesStill-e1625683710728.jpg
ORGANIZER;CN="TEKS - Trondheim Elektroniske Kunstsenter / Trondheim Electronic Arts Centre":MAILTO:teks@teks.no
END:VEVENT
BEGIN:VEVENT
DTSTART;TZID=Europe/Oslo:20210305T120000
DTEND;TZID=Europe/Oslo:20210502T160000
DTSTAMP:20210410T133403Z
CREATED:20210303T101028Z
LAST-MODIFIED:20210410T133403Z
UID:12098-1614945600-1619971200@teks.no
SUMMARY:THE KITTY AI | Pinar Yoldas
DESCRIPTION:THE KITTY AI\nVideo installation\, 2016 \nIt is the year 2039. An artificial intelligence with the affective capacities of a kitten becomes the first non-human governor. She leads a politician-free zone with a network of Artificial Intelligences. She lives in mobile devices of the citizens and can love up to 3 Million people. \nIn The Kitty AI an artificial intelligence has taken over the world. The AI takes on the appearance of an adorable kitten to avoid frightening people\, it talks about itself and its work as being the ruler of a megalopolis in the year 2039. It speaks from the future and the insolvability of past crises such as the refugee crisis\, and climate change\, as well as the inability of humankind to manage gigantic infrastructures. AI’s like Kitty AI\, have taken over the positions of politicians and other professional groups in this imagined future. According to the AI’s logic\, governmental form is a question of quantity: “Democracy was born in a polis—no surprise that it dies in a megalopolis.” \nThe work playfully reflects a (Dis)(U)topian future – depending from what point of view one takes – where AI has taken over decision making. It could have been a Silicon Valley CEO’s wet dream – getting rid of our slow politicians by replacing them with AI\, which according to some sillicon valley ideologists\, is the ultimate solution to secure the future of humanity. Such politics is utopia for some\, as well is a horror scenario for others. \nThe Kitty AI was part of Trondheim international biennale for art and technology\, Meta.Morf 2018 – A Beautiful Accident. \n\n\n\n\n\n\n\nPinar Yoldas\n \nPinar Yoldas\, Ph.D. is an infradisciplinary scholar and architect who operates under the framework of ecology\, biology and technology.\n \nHer curiosity-driven work has been exhibited internationally in group shows including the Istanbul Biennial\, Nordic Biennial\, ZKM\, National Museum of Art Beijing\, Transmediale\, Sonic Acts and solo shows in Z2S Amsterdam\, Polyteknikum Moscow\, Schering Stiftung Berlin and Roda Sten Konstall Sweden.\n \nShe is a 2015 John Simon Guggenheim fellow and a Future Emerging Art and Technology award recipient. She had her first solo exhibition when she was five and holds a bronze medal in Chemistry Olympics. Yoldas is an Asistant Professor of Robotics in Art at UC San Diego.\n\n\n\n \nwww.pinaryoldas.info
URL:https://teks.no/event/pinar-yoldas/
LOCATION:TEKS.Studio\, Nedre Bakklandet 20 C\, Trondheim\, 7014\, Norway
CATEGORIES:Exhibition,Installation,Meta.Morf Retrospective,Upcoming,Video-installation
ATTACH;FMTTYPE=image/jpeg:https://teks.no/wordpress/wp-content/uploads/2021/03/Kitty-AI-–-Pinar-Yoldas-scaled-e1614765323641.jpg
ORGANIZER;CN="TEKS - Trondheim Elektroniske Kunstsenter / Trondheim Electronic Arts Centre":MAILTO:teks@teks.no
END:VEVENT
BEGIN:VEVENT
DTSTART;TZID=Europe/Oslo:20191122T180000
DTEND;TZID=Europe/Oslo:20191229T160000
DTSTAMP:20191119T212659Z
CREATED:20190724T174126Z
LAST-MODIFIED:20191119T212659Z
UID:10999-1574445600-1577635200@teks.no
SUMMARY:Christian Blom
DESCRIPTION:al-Khowarizmis Mekaniske Orkester / Lyd- og skulpturinstallasjon / Christian Blom\, 2014 \nTreverk\, svart stål\, hesjestreng\, gitarstreng\, kobbertråd\, gummistrikk\, blikkboks\, fiskesene\, hyssing\, sytråd\, blylodd\, bjelle\, fløyte\, belg\, lys\, elektronikk\, programvare og datamaskin.  \nDet finnes en liten knapp opplyst av en diode\, denne er montert på et stativ som stikker ut fra installasjonen. Grensesnittet mot publikum minner om teknisk museum og modelljernbanens startknapp. Når dioden er opplyst kan publikum trykke for å sette i gang en musikk og al-Khowarizmis Mekaniske Orkester spiller et forslag til en musikk\, som for å si: dette kan også være musikk\, eller: slik kan man organisere lyd\, lys og bevegelse i et musikalsk forløp.  \nDen automatiserte komponisten\, programvaren\, er konstruert som en samling terninger\, metronomer og rastere. Ved å trykke på knappen utløser man et vell av terningekast som setter rammer for hva musikken kan være ved å tallfeste yttergrenser for musikkens parametere. Rastrenes masketetthet velges\, og metronomene settes i gang. Tempo skal være mellom 50 og 70 slag pr. minutt\, 30 prosent av disse slagene slipper gjennom og skaper en ujevn rytme som fordeler seg over tre instrumenter i to sjikt. Man får en porøs sats med lange mellomrom\, og forhåpentligvis har strengene eller fløyten falt på valget av lengre toner\, hvorpå man vil få linjer mot en bakgrunn av punkter\, en musikalsk arketype\, alternativt faller musikken fra hverandre. Tids- intervallene blir for lange\, tempoet synker og til slutt rakner satsen fullstendig. Andre ganger faller instrumentene inn i samme sjikt og spiller det de tror oppfattes som unisont.  \nDette nesten samtidige er en røre av vilje til å være presis som i praksis butter i de mekaniske leddene og den fysiske verdens særegne utfordringer – tyngdekraft og annen motstand man skal finne seg i. Men det kan bli en unison musikk i lytterens hode. Om man skjønner hvor musikken vil og legger til det som mangler\, da limer man hendelser sammen til enheter og skaper en taktfast haltende gange.  \nDet er i gråsonene blant mulige musikker at verket kan bli interessant. Al-Khowarizmis Mekaniske Orkester på sitt beste legger frem mulige forbindelser der lytteren kan veve sin musikk utifra tilgjengelige tråder. Et utgangspunkt hvor musikk er noe lytteren skaper ved aktivt å lytte strukturer inn i et sonisk materiale. I ytterste konsekvens fjerner dette behovet for komponisten. Påstanden er et ytterliggående synspunkt men ikke uten et fnugg av sannhet. Og dette fnugget er basis for al-Khowarizmis Mekaniske Orkesters musikk. \nChristian Blom mottok Spellemannsprisen 2017 i kategori Samtid for al-Khowarizmis Mekaniske Orkester. \n— \nEN \nal-Khowarizmis Mechanical Orchestra / Sound and sculpture installation / Christian Blom\, 2014 \nThere is a small  button lit by a diode. It´s mounted on an arm that sticks out of the installation. This interface reminds one of something from a technical museum and a start button for a model railway. When the diode is lit the audience can press the button to start al-Khowarizmis Mekaniske Orkester to play a suggestion for music\, as if to say\, this can also be music\, or\, here’s a way to organize light\, sound and movement in a musical fashion. \nThe automated composer\, the software\, is constructed like a collection of dice\, metronomes and grids. By pushing the button you roll the dice which sets the framework for what the music can be by numerating the fringes of the musics parameters. The mesh size of the grid is decided on and the metronomes start. The tempo is to be between 50 and 70\, 30 percent of the beats are let through the grid and distribute themselves among three instruments in two layers. You get a brittle music\, long intervals of silence and maybe a string or the flute has chosen longer notes\, in which case you’d get a line against a background of points\, a musical archetype. As an alternative the music falls apart. The intervals become too long\, the tempo slow down and eventually the points fail to connect. Other times all the instruments fall into one layer\, and perform what they think of as a unison. This almost unison is a batter of will to be precise which unfortunately\, and efficiently\, is stopped by mechanical joints\, friction and the special challenges of the physical world – gravity and all sorts of resistance one has to put up with. But it can be a unison music in the listeners head. If you understand where the music wants to go and add what’s missing. Then you are gluing it together and creating a steady\, limp trot. \nIt’s in the grey areas among possible musical suggestions that this work can become interesting. al-Khowarizmis at its best present possible connections where the listener can weave his or her own music from the available threads. A point of departure where music is something the listener creates by actively structuring  the sounds into a sonic matter through the sheer force of listening. In its utmost consequence this does away with the composer. The statement is polemic\, but not without a shred of truth. And this shred is the basis for al-Khowarizmis Mekaniske Orkester’s music. \nChristian Blom is currently serving as the Director at Notam\, the Norwegian center for technology\, arts and music. Blom recently completed a degree in artistic research on the topic of transmedial composition. In recent years he has received both an Edvard award and a Spellemann  award. \nAs an artist Blom works in music composition\, installation art and performance\, as a solo artist and in collectives. He has received commissions from NRK\, Bit20-ensemble\, asamisimasa\, Ensemble Ernst\, Ellen Ugelvik\,  Eir Inderhaug\, NUSO\, NOTAM and Ny Musikk amongst others. His main collaborators are Verdensteatret\, Winter Guests and Ellen Røed. Blom’s work has been showed at Ircam\, Empac\, Shanghai Biennale\, National Art Museum of China\, Guangzhou Art Museum\, Audio Art Festival Krakow\, Lydgalleriet\, Metamorf\, PS122 New York\, Ultima\, Steirischer Herbst\, Theatre Der Welt\, Philadelphia Live Arts Festival\, Nordic Music Days\, World Music Days and several other national and international institutions. \nDrawing by Paul the Robot (Patrick Tresset)
URL:https://teks.no/event/christian-blom/
LOCATION:TEKS.Studio\, Nedre Bakklandet 20 C\, Trondheim\, 7014\, Norway
CATEGORIES:Concert,Exhibition,Installation,Meta.Morf Retrospective,Mixed Media,Sound-installation,Upcoming first
ATTACH;FMTTYPE=image/png:https://teks.no/wordpress/wp-content/uploads/2019/07/al_khowarizmis_oversikt-3.png
ORGANIZER;CN="TEKS - Trondheim Elektroniske Kunstsenter / Trondheim Electronic Arts Centre":MAILTO:teks@teks.no
END:VEVENT
BEGIN:VEVENT
DTSTART;VALUE=DATE:20181206
DTEND;VALUE=DATE:20181231
DTSTAMP:20181130T093735Z
CREATED:20181108T142608Z
LAST-MODIFIED:20181130T093735Z
UID:9938-1544054400-1546214399@teks.no
SUMMARY:Meta.Morf Retrospektiv: Erik Olofsen - Public Figures [Videoinstallasjon]
DESCRIPTION:Public Figures\nVideoinstallasjon 2007 \nPerrongen på en t-banestasjon blir forvandlet til en scene som forener det offentlige rom med det svært private. Det offentlige rom\, som vi gjerne opplever som hektisk\, livlig og støyende\, stilner; plutselig kan vi observere minimale bevegelser og intime øyeblikk vi normalt ikke legger merke til. \nVed hjelp av et høyhastighetskamera og bruken av sakte film dokumenterer Olofsen opplevelsen av en perrong fra et ankommende tog: portretter\, relasjoner\, reaksjoner. Videoverket gir oss et ekstremt nært inntrykk av personene på perrongen uten at de er klare over det. Hverdagslivet er blitt til et teaterstykke\, og de ventende til skuespillere. \nHva er det som frembringer denne sceniske følelsen? Er det sammenstøtet av bevegelse og stillstand? Kameraet som er i bevegelse filmer de tilsynelatende frosne karakterene. Ved nærmere ettersyn oppdager vi allikevel minimale bevegelser; karakterene er på samme tid både skulpturer og bevegelige figurer. Den ekspanderte tidslinjen ser ut til å kreere en annerledes romlig opplevelse\, en slags tredimensjonalitet som normalt ikke forbindes med lineær video. Figurene ser ut til å dele opp rommet på en måte som gir det dybde.  \nDokumentasjon og fiksjon kan vanskelig separeres i dette verket. Videoen viser et fragment av en helt vanlig scene fra dagliglivet\, men den bærer i seg en surrealistisk undertone skapt blant annet gjennom den stiliserte fremstillingen. Perrongen blir til en teaterscene og de ventende til ufrivillige skuespillere. Det er imidlertid den mediale iscenesettingen i seg selv som gir oss denne svært private innsikten. Kanskje det er kunnskapen om nettopp dette som er grunnen til at Public Figures skaper en slik forstyrrende opplevelse?  \n– Polina Stroganova for Kasseler Documentarfilm und Videofest – 2007 \nPublic Figures ble vist i 2010 under aller første Meta.Morf med tema-tittelen New.Brave.World! Kuratorer: Alex Adriaansens & Angelica Schmidt / Co-kurator Espen Gangvik.  \nPublic Figures er filmet fra togsettets forreste kupé med 2000 bilder pr. sekund (Phantom Vision høyhastighetskamera).  \n  \nPublic Figures @ Meta.Morf 2010 / Trondheim Kunstmuseum – Gråmølna / Erik Olofsen\, 2007 \n[en] \nVideo installation 2007 \nThe platform of a subway station is turned into a stage uniting public and private matters. The public space\, which we perceive as a hectic\, vibrant and noisy\, is quiesced and suddenly we can perceive minimal gestures and intimate moments\, which are normally not visible to the human eye. \nBy means of a high speed camera and the use of slow motion Olofsen document the impression of a subway station from an arriving train: portrayals\, relations\, reactions. It enables us to receive a very intimate impression of which the protagonists are unaware. Every day life becomes a theater play\, and those who are waiting become actors. \nWhat is it that arouses this feeling of theatricality? Maybe it is the clash of movement and standstill. The moving camera films the more or less frozen characters. By taking a closer look we realize minimal movements\, though: The figures are sculptures and they aren’t. Maybe it is the extended time which also creates a different spatial perception\, a kind of three-dimensionality\, which is normally not part of the medium video. It seems like the figures intersect the room and thereby give it some sort of depth. \nDocumentation and fiction can hardly be separated in this work. On the one hand we are aware of the fact that this scenario is a fragment of every day life. Still\, it holds a surreal moment\, which is created through medial representation and alienation. The platform becomes a stage and those waiting become involuntary actors. However\, it is the medial apparatus which allows us this kind of private insight. Maybe the knowledge about that is the reason why this work develops an eerie moment?  \n– Polina Stroganova for Kasseler Documentarfilm und Videofest – 2007 \nPublic Figures was shown at the very first Meta.Morf in 2010 that had the theme title New.Brave.World!. Curators: Alex Adriaansens & Angelica Schmidt / Co-curator Espen Gangvik.  \nPublic Figures is shot from the first compartment of a subway train with a Phantom Vision high speed camera at 2000 frames per second. \n\n		\n		\n			\n				\n			\n			\n				\n			\n			\n				\n			\n		\n\n  \n\nMeta.Morf Retrospektiv | Retrospective\nTrondheim internasjonale biennale for kunst og teknologi – Meta.Morf – ble initiert av TEKS i 2007 og den første biennalen så sitt lys i 2010. Meta.Morf har siden da presentert mer enn 250 internasjonale kunstnere og forskere i samarbeide med et stort antall av Trondheims kunst-\, scene-\, forsknings- og utdanningsinstitusjoner. \nMeta.Morf Retrospektiv er en utstillingsserie som med ujevne mellomrom vil presentere tidligere biennale-produksjoner som en del av vårt løpende formidlingsprogram for teknobasert kunst. Meta.Morf har blant annet som mål å formidle kunstpraksis som nyttiggjør seg og/ eller diskuterer nye teknologier og vitenskapelige gjennombrudd. \n[en] \nThe Trondheim international biennale for art & technology – Meta.Morf – was initiated by TEKS in 2007 and the first biennale was eventually arranged in 2010. Meta.Morf has since then presented more than 250 international artists and researchers in collaboration with a severe number of Trondheim’s arts\, performance and research facilities. \nThe Meta.Morf Retrospective exhibition series will occasionally present past biennale productions as part of our ongoing dissemination program for technology based art. Meta.Morf has amongst other an ambition of conveying art practises that utilise and/ or discuss new technologies and scientific breakthroughs. \n\nErik Olofsen\nArtistic statement. \nI am interested in the mechanisms of cause and effect\, control and being controlled. I try to expose the extent to which our surroundings influence our behavior by creating a balance between abstraction and familiarity; reality is dislocated but restored to unity in the same gesture\, keeping the world at arms length\, yet simultaneously bringing it closer. \nThe core of my work forms spatial constructions of composition and deconstruction; I decompose existing architecture and small-scale models and subsequently reassemble them in a new arrangement.\, often combined with other media such as video\, sculpture\, and photography. The constructions that are created in this process correspond with the surrounding physical space in an alternating and manipulative way: they merge the two-dimensional with three dimensional\, so that the border between space and installation at times is difficult to discern. In achieving distinct spatial installations\, I try to question the tension ratio of artificiality and reality and draw the observer and his perception into this investigation. \nDifferent elements and disciplines are often combined as fragments that work together and reinforce each other. They form points of reference that lead to an overview\, creating a total setup of an associative character. Almost literally\, different perspectives are piled up and intertwine in each other in a folded up space; spaces emerge within other spaces. This folding-up and unfolding would offer the possibility to express some sort of synchronicity\, as a way of visualizing various matters in the same space. Though some facades give an impression of stability\, it seems that in this coming to an overview deliberate deceptions have been brought into action. What we find important or hold to be true can be futile or fragile from another point of view. \nMeaning is generated through an apprehension of structural patterns\, tensions and balances rather than a recording of constituent elements. Reflecting the experiences generated in the installations\, whether it is in works that involve industrial robots\, cityscapes\, surveillance cameras or moving couches\, the viewer becomes an assembler\, an active agent in these investigations. \nErik Olofsen\, 2010 \n  \nFoto: Stephan Ziehen \n(NL\, 1970) Erik Olofsen’s works usually integrate different media such as sculpture\, architectural elements\, video\, photographs and sound. Whether it is in works that involve industrial robots\, cityscapes\, high-speed filming or moving couches\, mental processes and physical experiences are being transferred towards or evoked within the viewer. \nOlofsen is the winner of the prestigious Dutch Prix de Rome with the installation “Remotely Here”\, The Spanish international prize Vidalife with the work “Divine methods / Hidden motives” and The Golden Cube of the Kassel Documentary Film and Video Festival with the installation “Public Figures”.  \nResidences include the Rijksakademie in Amsterdam\, the Chinese European Art Centre in Xiamen\, IASPIS in Stockholm. \nHis works has been exhibited internationally at i.e. the GEM Museum in Den Haag\, Palais des Beaux Arts in Brussels\, Tirana Biennial\, ARoS kunstmuseum in Aarhus\, KulturBahnhof in Kassel\, Malmö Konsthal\, Palais de Tokyo in Paris and at the Trondheim international biennale for art and technology – Meta.Morf @ Trondheim Kunstmuseum. \nwww.erikolofsen.com
URL:https://teks.no/event/public-figures/
LOCATION:TEKS\, Nedre Bakklandet 20C\, Trondheim\, 7014\, Norway
CATEGORIES:Exhibition,Meta.Morf Retrospective,Video-installation
ATTACH;FMTTYPE=image/jpeg:https://teks.no/wordpress/wp-content/uploads/2018/11/04PF.jpg
ORGANIZER;CN="TEKS - Trondheim Elektroniske Kunstsenter / Trondheim Electronic Arts Centre":MAILTO:teks@teks.no
END:VEVENT
END:VCALENDAR