Ivar Kjellmo in interview with

Ivar Smedstad

THE MASTER OF MORPH

En av vårens gjestelærere på intermedia var videokunstneren Ivar Smestad, som i en to ukers periode underviste i digital video med vekt på programmene Adobe Premiere og Morph. For de som er ukjente i dataverdenen er "Adobe Premiere" kort sagt et program som i prinsippet er et tv-studio, dvs. man klipper sammen filmer, legger på effekter, lyd osv. "Morph" er et program som kan lage video ut av to enkeltstående bilder ved å mikse disse to sammen i en gitt tidsramme. Det kan nevnes som Smestad mange ganger i løpet av kurset poengterte at de fleste vil nok assosiere "Morph" med Michael Jacksons videoer hvor han forandres fra søte Michael til en varulv. "Morph" har derimot ganske mange andre muligheter, noe Smestad ikke kan få poengtert nok. I dag jobber Smestad som lærer på "Hochschule fur den Medien" i Køln.

Så hvem er da Ivar Smestad og hva gjør han?

- I 1983 søkte jeg på teaterskolen fordi jeg trodde jeg skulle bli skuespiller, og kom nesten inn, jeg kom til andre prøven. Da hadde jeg gått og kokt i Oslo i to år etter folkehøgskolen i Surnadalen og gymnaset på Fagerborg i Oslo. Parallelt med at jeg søkte på teaterskolen hadde jeg søkt på San Francisco Art Institute på film, performance og videolinjen. Jeg kom ikke inn på teaterskolen men i San Francisco, derfor dro jeg. Jeg hoppet egentlig litt ut i det blå fordi jeg ikke visste så mye om skolen. Men jeg er veldig glad nå for at jeg ikke kom inn på teaterskolen fordi det har tatt av skikkelig etter det. Skolen - altså San Francisco Art Institute visste jeg egentlig ingenting om. Jeg kjente et par andre som hadde gått der, men etter hvert som jeg gikk der fikk jeg mer peiling på hvilken skole jeg egentlig hadde kommet inn på. I ettertid har det vist seg at Art Institute når det gjelder performance kunst og videokunst var egentlig det første stedet i statene som begynte å undervise i det. Performance/Video linjen kom ut av skulptur avdelinga, så det var altså ikke noe narrativ video som ble undervist i det hele tatt, mer skulpturell - installasjon som skjedde der. Så jeg havnet mitt i smørøyet uten å vite det på forhånd. Da begynte jeg å jobbe med film og video parallelt, men etter hvert som jeg begynte å forme min egen stil, ble det mer lyd og bilde. Så det var mer av praktiske hensyn jeg sluttet å jobbe med film F.eks. hvis du skal repetere et opptak 4 ganger på film så må du bestille 4 kopier fra labben som koster masse penger. Istedenfor å jobbe med video hvor du bare kan redigere det sammen. Det var ganske tidlig, altså i 1984 det var da det begynte å skje ganske mye med redigerings mulighetene. Vi hadde jo ikke data, men vi hadde timecodes slik at man kan redigere ganske nøyaktig med Umatic som videoformat. Så da begynte jeg å utvikle denne måten med å spille, eller altså da jobbe med å redigere video og audio samtidig. Jobbe med audiovisuelle rytmer. Begynte å bli mer og mer interessert i struktur, hvordan man kan komponere med lyd og bilde. Hvis man ser på at video har 3 utganger, du har altså videokanalen, audio høyre og venstre, så det er 3. Gjennom disse 3 kan man altså gjøre alt mulig, altså komponere på forskjellige måter og strukturere på forskjellige måter. Så jeg prøvde å dra mest mulig ut av video. Det er i grunn det jeg har fortsatt med å gjøre slik arbeidene mine har utviklet seg fra enkelt bilder. Når det er enkeltbildet som er den minste byggeblokken av tid - til nå "pixelen" som er for meg molekylene som et enkeltbilde og pixelen som et atom. Før var det slik at det minste man kunne påvirke var et enkelt bilde men nå er det pixelen man kan jobbe med. Det er også grunnen til at jeg har kommet til "Morph". I "Drain" et arbeid jeg gjorde i 93 er det veldig ekstremt, jeg kutter nesten hvert eneste enkelt bilde, hvor mye er det mulig å putte inn der? Det har nesten hvert en naturlig utvikling, hvordan jeg kan gå inn i pixelen å dra bildet sammen og hvordan kan jeg lage nye sammenhenger mellom enkelt bilder. Når du jobber med enkeltbilder er det egentlig i kuttet mellom bildene du får med deg hva som skjer, hvis du har en ting her og en ting der så skjønner du ikke sammenhengen før kuttet, som er der det skjer. Med morphing kan du dra kuttet sammen, du kan lage nye plastiske former mellom kuttene som et slags DNA molekyl faktisk. Hvor forholdene i forskjellige bilder passer sammen. Så det er det som jeg er interessert i nå altså!

Du kjører på med mye musikk - rytmer i filmene dine som f.eks i filmen "sugar"- Raske rytmer. Hvor stor del har musikken å si ?

- Jeg ser ikke på det som musikk, for meg er det et direkte resultat av hvordan jeg klipper bildet. I de første arbeidene mine jobbet jeg med live lyd, så jeg tok opp noe som lagde en lyd som f.eks i "high fidelity"- filmen med nysingen hvor jeg jobbet med alt av kraft uttrykk som man kan lage med kroppen, fra å nyse til å prumpe under armen til ting som knuser, der alt du ser er lyden fra det - altså original lyd, for så å klippe dette sammen. Det jobbet jeg med i begynnelsen, så begynte jeg å jobbe med lyd parallelt, men med samme konseptet at jeg jobbet med sampling og den slags, men at du setter lyden med originalbildet. Så klippet jeg lyd og bilde sammen. Det er på den måten musikken eller lyden oppstår. For meg er det ikke på den måten at hvis du lager musikkvideo så har du en sang så slenger du bilder oppå det. Jeg prøver å se på lyd og bilde som fifty fifty -at det blir en uttrykksform.

Jeg har egentlig ikke noe i mot den morphe taggen jeg har fått, men jeg prøver i alle fall om ikke å forsvare den, prøve å få folk til å skjønne at det er mer en akkurat dette Michael Jackson konseptet at et ansikt flyter inn i et ansikt osv. Men for meg er det rett og slett en måte som kunstner å kunne skape nye forbindelser på.

Kan du si noe om bildene du har valgt ut til morphesekvensene om hvilken historie de forteller og hvilken tematikk du jobber innenfor?

-Det med å bruke fabrikker og "destruction" har jo med det temaet at jeg prøver å bryte opp bilder, bryte opp strukturen og bryte opp det narrative. Så jeg er ikke noe for en sånn a, b, c struktur men kanskje omvendt som jeg alltid jobber i. Så det som er gjort som har med industrielle bildemateriale, har med å gjøre å bryte opp parallelt med hva jeg prøver å gjøre formelt da. Men også nå med det nye båndet som heter "Centeryfuge 255" som jeg laget i 96, mitt siste arbeide. Det er også det jeg kommer til å vise på Screeens. Der jobber jeg mye med forholdet mellom den industrielle revolusjon og informasjons revolusjonen som vi er midt oppi nå egentlig . Dermed prøver jeg en metamorfose mellom mekaniske ting i bildet, en vevemaskin f.eks. som for meg er en sterk metafor på den industrielle revolusjon, for det var de første maskinene. Morphing for meg er en slags måte å veve sammen bildet på, så det er også viktig for meg å jobbe med metaforer på den måten, som kan gjenspeile det formelle jeg jobber med. Samt at jeg prøver å få det organiske inn i videoene at det ikke blir så veldig slikk og polert og tv aktig. Jeg har jobbet en del med å "keye" f.eks gele med bilder. Slik at f. eks. ideen som jeg har brukt i "Pixel" at man går inn i bildet med pinsetter og verktøy, så du kan få inntrykk av at du dissekerer et bilde, noe jeg prøver å gjøre med tidssekvensen. Med tid og med pixel - at du går inn i bildet som kunstner, den store drømmen er jo å kunne gå inn i bildet på samme måte som en maler kan dra ut bildet. Men det blir mer og mer mulig å jobbe på samme måte som en skulptør eller maler men med tidselement - med tidselementet som skulptur. At du kan arrangere alle tidssekvensene i en tidsramme som da er rommet - tidsrommet.

Du bruker bilder med til dels ganske sterkt innhold fra før, har du noen tanker om bildenes opprinnelige historie?

-Jeg prøver å styre unna de store metaforene på liv og død og slikt men. Men det er jo klart at man kan demetamoforisere alt man kan legge alt inn i alt. Men for meg er det en begrensing hvis jeg sier at min kunst kun omhandler "det og det". Jeg søker etter veier og jeg håper at arbeidene mine har forandret seg i en retning som kan speile det. Så jeg kan ikke si at jeg har et eller annet som jeg kan gjenspeile meg! Så jeg håper at folk skjønner at de aldri kan få vite det. Jeg skjønner hva du mener men for meg så er det en søken i og med at det er så mange nye ting som blir introdusert hele tiden på den digitale fronten.

Så hvis man ser på tv tenker jeg hvordan man kan lage lapskaus av det og servere det uten en slags historie fra a til å, vanligvis er man vant med at folk prøver å "make sense" av ting og fortelle en historie fra begynnelsen til en slutt. Men jeg prøver å ta alle inntrykkene og temaene og destrukturere de, dissekere det, mose det og servere det til deg rett i pupillen så fort som det overhodet er mulig. Jeg jobber ikke med fine rolige bilder og klassisk videokunst som jeg etterhvert kjenner ganske godt til . Fordi jeg jobbet med distribusjon av videokunst i New York på "Electronic Art Interface" i 4 år etter jeg var i Frisco. Som faktisk er det første stedet som begynte å distribuere videokunst på 70 tallet. Så jeg har fått min dose av videokunst historie. Jeg var teknisk leder så jeg var ansvarlig for redigeringsrommet, men også for hele samlingen, så jeg lagde kopier og sendte rundt, så jeg har jo sett hele samlingen. Akkurat når det gjelder det der med "klassiske videokunst" og hva det er for noe, er det veldig mye som må redefineres, hvis du ser på Pionerene som Viola og Pike er det veldig mye som har blitt repetert. Med videokunsten i 70 åra så hadde de jo begrenset utstyr så da var det mye mer performance orientert. De stilte opp et kamera og gjorde en action. I 80 åra begynte de å bli interessert i effekter og folk ble helt lost f.eks. Max Allmy og hva var det nå de heter alle sammen som tok helt av - Doug Hall f.eks. Nå i 90 åra kom de tilbake med handycam'en ikke sant og da begynte historien egentlig på nytt igjen.

Det er klart at video også er et medium man kan bruke på alle mulige måter. Så jeg ser egentlig ikke på meg selv som videokunstner. Jeg er kunstner som jobber med video.

Jeg er en frustrert maler egentlig. For meg er det slik som når du maler så lager du en ting som henger på veggen, kanskje i en direktørs bolig, det blir kanskje tatt noen bilder av det i et par kataloger. Men når man nå har muligheten digitalt til at en million mennesker kan se det. Altså "Art in the age of mechanical reproduksjon" som Benjamin snakker om. Hva betyr dette egentlig, har maleri en aura? har video en aura?

Dette er noe man sier bestandig når et nytt medium kommer, har ikke du en følelse av det? Hver gang det kommer et nytt medium så har det ikke aura?

-Jo men video har aura som bare faen synes jeg. Men nå er det ikke et nytt medium lenger.

Man sier jo det samme om 3d grafikk f.eks.

-Nye medier? Det er intermedia som alltid blir satt i den båsen, hva er et nytt medium? Det er ikke nytt det har vært nytt siden 1970 liksom. At man ikke har kommet over akkurat den der er noe man må jobbe veldig med, få visket ut disse linjene og båsene, særlig her til lands, man har jo kommet veldig langt her i Trondheim pga. Jeremy, men nå kommer jo akademiet i Oslo og Bergen etter. Det er veldig viktig at siden vi ligger såpass langt etter her i Norge at en prøver å få sagt at en computer er ikke værre en pensel eller en hammer. Det er et medium og kan brukes til alle mulige forskjellige ting og om man er mediekunstner eller maler hva betyr det?. Det burde gå mye mer hånd i hånd. Jeg har ganske naivt syn på det. Om kunst er god eller ikke, om det funker eller ikke funker. hvis et arbeid greier å gi meg noe som fungerer i det arbeidet, hvis jeg inne i en tidsramme greier å formidle noe og det fungerer så er det suksess. Men hvis du nå trenger en avhandling på hundre sider og en forklaring fra kunstneren på en halv time på hva han mener og hvorfor osv. så synes jeg mye av poenget er borte. Jeg synes mye av forutsetningen bør være at det inneholder mye av de ingrediensene som kommuniserer med den tanken du har for at det virkelig skal være bra. Det er det som er den store bøygen, den store utfordring.

Slik sett er det jo slik når man prøver å gå inn i bildet, så har nå vår oppfatning av bildet forandret seg veldig siden fotoet kom. Det er ingenting som nødvendigvis trenger å regnes som sant lenger. Det var ikke nødvendigvis tilfellet med fotoet heller, men man måtte være en dyktig håndverker for å få til de store manipulasjonene. Mens nå kan hvem som helst sitte hjemme å forandre på hver minste detalj relativt enkelt.

-Absolutt, det er det anledning til, samt at som du sier at utstyret er bedre. Det som skjer nå er at man nå med desktop-publishing video eller hva det skulle være kan gjøre ting som du for 5 år siden måtte leie et studio for 1000 spenn i timen, for å hive et bilde rundt eller hva det måtte være. Plutselig er disse grensene her skrumpet noe voldsomt og dette betyr at menigmann, eller hvem som helst kan begynne å utrykke seg. Det er trenden, men vi er vant til at vi får filtret ting gjennom NRK eller hva det skal være, etablerte produksjonsselskaper, folk som i gåseøyne igjen har greie på ting. Men nå har vi en situasjon der hvem som helst kan uttrykke seg, og det kan presenteres utenom tradisjonelle kanaler som NRK eller TV, det kan presenteres på internett f.eks. og f.eks. mannen i gata kan få si hva han vil uten at han må gjennom en slags struktur eller en autoritær greie for å få sagt hva han vil - dette blir fjernt men du skjønner pointet? Verktøyene ligger der ikke sant? Det er jo bare den retningen det går, det går mot summetonen ikke sant?

Men så er det da folk som sier er dette bra eller? Om det er bra eller ikke er et fett, fordi det kommer "you like it or not" her er det og det er nettopp det vi er inne i det som jeg snakket om før - den industrielle revolusjon og informasjonsrevolusjonen. Vi er veldig tidlig i dette, vevemaskinen er akkurat blitt oppfunnet ikke sant. Det er vanskelig å forestille seg framtida. Jeg er optimist egentlig da, det er klart det er lett å male faen på veggen. Men for meg så er det som kunstner å kunne få lov å være med på dette å styre i den riktige retningen som er viktig. Det er det som er interessant at man er på en trip med de såkallede nye mediene, mens f.eks med maleri så vet man at det kanskje blir oppdaget en ny pensel eller palettkniv liksom, men det kommer ikke til å revolusjonere malekunsten. Men med de "nye mediene" vet man faen ikke hva slags verktøy man har neste år! Man blir jo en junkie av det også da - Hvor blir det av all Ram'en min - det må gå fortere osv. Det skjer ting hele tiden, det er det jeg liker og synes er spennende, og det er også derfor jeg har vært der så lenge fordi det hele tiden utvikler seg ikke sant.

Jeg skulle gjerne skrevet historien om igjen og fått til et annet inntrykk av hvordan man kan presentere et bilde på tv i " monitor" hvordan det kan bli presentert innenfor denne lille firkanten, fra da jeg så tv første gang da jeg var gud veit 10-12 eller noe sånt. Men nå er det slik at der er en skjerm og der kommer det informasjon. Man er også veldig vant med å få og få og få liksom. Man jobber i tid ikke sant, og jeg skal ta 5 minutter av livet ditt, at du liksom skal se på meg før du zapper deg vekk, det er noe med det der med hvilken tidsramme man er vant med, mye mer komprimert informasjon. Det er jo litt som jeg prøver å gjøre i mitt arbeid, jeg prøver å komprimere alt sammen. Når jeg av og til har blitt vist på tv i tyskland og her i norge, hvis noen zapper seg gjennom kanalene da og hvis de da treffer forhåpentligvis en av de kanalen der jeg har noe av mitt håper jeg at de blir med om ikke annet en liten stund. Jeg forsøker dette overload prinsippet, f.eks. hvis man jobber med sarte, lange, rolige slow-motion måker som flyr ikke sant, så skal det litt mer til, ikke for det at jeg ikke er åpent for det, jeg er åpent for alt, mine arbeider ikke "the only way" ikke sant, men det er det jeg prøver å gjøre mere maksimalt enn minimalt.

Hvordan er det å jobbe med kunst i Tyskland?

-Tyskland satset jo veldig like før muren falt i 88 og da særlig Nortrandesfahren og Köln skulle bli mediehovedstaden, for da hadde folk skjønt at tv er kanskje noe som kommer til å utvikle seg litt..Du vet hvordan tyskerne er når de planlegger så gjør de det bare... de er veldig systematiske, så skolen ble planlagt før muren falt så skjedde det mange ting men den er fremdeles veldig støttet, og det er jo fremdeles mange tv-kanaler i Köln -VOX og VIVA og RTL. Så det er et mediesenter, som de er veldig oppsatt på å holde oppe, så det er derfor denne skolen eksisterer. Det er derfor de bare pumper gryn inn i den ikke sant. Problemet der er at det er som barn ikke sant, hvis du har en rik far som har en liten drittunge kjøper du alle lekene til snørrungen, det gjør ikke barnet noe lykkeligere. Men hvis ikke far er der og snakker med barnet sitt så er det en metafor for det er slik at det er et sånn "anti-quated" system i Tyskland med kunstproffessoren som en profet som kommer en gang i uka mellom staffeliene og sier mer grønt her og mer rødt her. Du har det samme systemet nå også men i mediekunst bare at professoren ikke kan skru på en Mac så du har nå et problem med kunnskap om teknikk rett og slett. Og her er jo problemet at man har veldig kompetente folk men regjeringen ikke vil . Birkeland eller hvem det nå er som gir dere gryn ikke skjønner at det må investeres mer for det er bare faktum at media og computere er helt i tiden, jo mer enn kommer bak - for man er jo helt i bakløypa, vi er skikkelig langt bak og jo lengre bak en kommer jo mer er det å ta igjen. Det er jo snakk om at vi alltid er 10 år etter svenskene, men vi er jo 20 år etter det som skjer i europa, særlig når det gjelder mediekunst eller når det gjelder kunst med medier.

Tenker du da på det tekniske utstyret eller mer på holdningen til kunst?

-Begge egentlig, det er jo her i Trondheim så vidt jeg har skjønt at det skjer noe. Det er jo bra utstyr her men det jeg mener er at det må jo komme videre det må jo ikke stoppe. Som f.eks. i 85 så fikk jo de på Høvikodden med Bjørgengen penger til å åpne kunstnernes medie verksted, som skulle være "yeah" ikke sant? Men da hadde de jo skjønt det, men etter et år eller to så fikk det ikke mer gryn. Man må bare passe på parallelt med det som skjer her, at det holdes ved like. At det kommer videre det er langt igjen det er mye som må skje.


INDEX